Det hev ei rose sprungen

Det finnes knapt ei tid på året hvor øyeblikk fryses fast som i den søte juletid. De stundene når mennesker og musikk smelter sammen i fredelig harmoni.

Liker du selv julas toner? Finner du glede og trøst i musikk med høytidens budskap?

Noen gjør ikke det. Enkelte mennesker har til og med fått julemusikk langt opp i vranghalsen, og det lenge før pinnekjøttet er på kok. Det kan muligens ha noe å gjøre med at radiokanaler som spiller julesanger døgnet rundt sender ut sine første bidrag allerede 24. september! Ja, faktisk.

Jeg vedder min siste klementin på at krigsgale Putin ikke har lyttet til julesanger siden da, ei heller gjennom adventstida, og neppe kommer til å gjøre det i jula eller romjula heller. Hadde han blitt tvangsfôret med alle 24 episodene av «Jul i Skomakergata», ville han formodentlig opplevd koselig, norsk julestemning som rein tortur. At fyren kunne telt nellikspikere sammen med skomaker Andersen og Tøffe Tøflus, hvis du husker dem, er derfor et tiltak absolutt verdt å vurdere – om vi bare fikk muligheten til å tjore ham fast.

Men er det ikke nettopp i de dystre stunder, når det er mørketid både ute og «inne», at vi tyr til den trygge forankringen i vårt liv?

Julas musikalske innhold kan være både mangfoldig og fredfullt. Jeg mener, Alf Prøysens «Julekveldsvise» og «Deilig er jorden» med Sissel Kyrkjebø, de gjør oss jo varm om hjerterota og skjenker oss bare gode tanker. Og burde ikke alle sinnemestringskurs åpnet med Rolf Just Nilsen og «Julekveld i skogen»? Etterfulgt av «Vårres jul», framført av Hans Rotmo. Og avrundet med «En stjerne skinner i natt» og «Nordnorsk julesalme».

Det finnes knapt et tema eller budskap som ikke blir presentert i en eller annen julesang. «Fairytale of New York» er kanskje den best gjennomførte hva gjelder sammensmelting av drømmer og realisme. Hvor mange sanger starter vel i fyllearresten...? Mens «Happy Xmas (War is over)» troner som John Lennons jule-mesteverk. (Ja da, Yoko Ono er også med). For ikke å snakke om den uimotståelige «When a child is born». Gjerne med The Moody Blues.

Å ikke ta en sjanse, er den største sjansen man kan ta. Derfor er det bare å hive seg i lag med Travellin’ Strawberries og deres lettbeinte «The støvel dance». Og skulle det komme sigende en ørliten juledepresjon, finnes det faktisk råd mot det også. Da er det nemlig bare å hive på Elmo & Patsy med «Grandma got run over by a reindeer». Den kurerer alt fra vonde knær til kjøttrull med mugg!

Vi som bor her nord for Polarsirkelen har et litt annet forhold til lys og mørke enn mange andre. Hvis dagslyset føles litt snevert utover i desember – og januar også, for den saks skyld – har vi en herlig sang tilpasset alle sinnelag gjennom den nordnorske vinteren. For Trygve Hoff har ikke bare skrevet «Nordnorsk julesalme». Han står også bak «Kjærlighetsvise i mørketid». Jeg velger meg den gjennom vinteren – uansett tid på døgnet.

Mang en ungdom har svettet seg gjennom nynorsk-eksamener og spurt seg selv hva meninga er med livet. Få av dem har nok noen gang slått fast at «Det hev ei rose sprungen» lyder mye vakrere enn «En rose er utsprunget», som er bokmål-versjonen.

Melodien fant veien til sitt første noteark lenge før både Mozart og Beethoven tryllet fram sine tidligste komposisjoner. Men jeg tror nok begge de nevnte herrer ville nikket anerkjennende til sangens vakre akkordoverganger.

Skulle jeg plukke ut bare én perle fra skattekammeret av julesanger, blir det nettopp den: «Det hev ei rose sprungen». Uendelig mange artister har laget sine versjoner. Selv er jeg svak for den fantastiske tolkninga til Bergen Domkantori. Når første strofe når øregangene, er både krig og annen elendighet hvisket ut av sinnet. I hvert fall for en stund.

Og det er de øyeblikkene det handler om – de uendelige sekundene når sang og glede omfavner oss, og vi føler at vi fryser fast i en behagelig varme av fred og velbehag. Da er musikken på sitt vakreste.

God jul!

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her