Ingen hadde forventet fem flate øre i statsbudsjettet til utbedring av åtte bruer i Troms og Finnmark som har blitt kategorisert med skadegraden «alvorlig» — inkludert Gisundbrua. Men det er ubegripelig at en ny forbindelse over Gisundet — ei ferdselsåre nummer to i Norges største sjømatkommune —ikke er kommet høyere opp på den politiske dagsorden.

Det må skje nå — og dette er ei utfordring til de nye lokalpolitikerne i Senja kommune: Den første store saka de må gripe fatt i er å kreve at fylke og stat tar ansvar for å starte den politiske prosessen med en ny forbindelse over Gisundet.

SKADER: «Like før ettermiddagsrushet startet tirsdag igangsatte bru-eier fylkeskommunen arbeidet med å bygge et stillas under brua — et ledd i å avdekke hvilke skader den 51 år gamle brua er påført». Foto: Jøran Johansen

Det handler ikke bare om at den enorme trafikken av vogntog med fersk sjømat skal ha trygghet og forutsigbarhet for å komme seg fra en lang rekke storprodusenter av fisk på Senja, og videre ut til markedene i Europa og verden for øvrig. Det handler om beredskap og trygghet for befolkninga, og for at samfunnsmaskineriet bokstavelig talt skal rulle rundt. Tirsdag denne uka fikk vi et bevis på hvor sårbar brua er — en slags forsmak på hvor galt det kan gå når selv de minste detaljer svikter.

Denne gang handlet det om elendig informasjon og ei lysregulering som sviktet. Like før ettermiddagsrushet startet tirsdag igangsatte bru-eier fylkeskommunen arbeidet med å bygge et stillas under brua — et ledd i å avdekke hvilke skader den 51 år gamle brua er påført av tidens tann og de enorme belastningene den utsatt for, spesielt i de siste årene med en vogntogtrafikk som slår alle rekorder.

De må bruke utestemmen, være litt mer «politiske aksjonister», og kreve at en ny forbindelse over Gisundet

Tabbe nummer èn var at arbeidet var elendig forhåndsannonsert, eller egentlig ikke annonsert i det hele tatt. Tabbe to var at lysreguleringa ikke fungerte. Det var bokstavelig talt rødt lys, og det lyste altfor lenge i den ene retninga.

Hør podcast — og les videre lenger ned

Og akkurat da åpenbarte bruas sårbarhet seg for all verden. I løpet av ganske få minutter bygde køen seg opp gjennom Finnsnes sentrum og helt inn mot Finnfjordbotn. Også på Senja-sida oppsto det køer. Slik vi har sett tendenser til før, når vogntog har sakset, når ulykker har skjedd, eller når andre tragiske hendelser har oppstått på brua. Eller når planlagt eller akutt vedlikehold må utføres, som har blitt mer og mer påtrengende nødvendig de siste årene.

KØ: «Og akkurat da åpenbarte bruas sårbarhet seg for all verden. I løpet av ganske få minutter bygde køen seg opp gjennom Finnsnes sentrum og helt inn mot Finnfjordbotn». Foto: Steinulf Henriksen

Engasjementet for brua er enormt. Kommentarfeltet hos Folkebladet går kokvarmt hver gang slike hendelser oppstår. «Folk flest», og i alle fall de som jevnlig trafikkerer brua, har forstått hvor sårbar denne flaskehalsen er. Men inntrykket er at de som har ansvaret for brua, og i neste instans politikerne som styrer pengesekken og skal prioritere både fylkets og statens samferdselsbudsjett, ikke har forstått alvoret. Når vi bare har ei ferdselsåre er både millionverdier, beredskap og folks trygghet satt i spill.

Tenk bare på et scenario der det oppstår ei større trafikkulykke, en storbrann, et snøskred eller andre hendelser som krever full utrykning av alle nødetater til Senja — samtidig som det er trafikkork, eller brua i verste fall er stengt. Ifølge ordfører Tom-Rune Eliseussen har kommunen beredskapsplaner, samtidig som han medgir at hendelser på brua «kan skape utfordringer for framkommeligheten for utrykningskjøretøyer og andre instanser».

Er det betryggende nok? Nei, fordi vi vet at det nesten alltid vil stå om sekunder når dramatiske situasjoner oppstår. Og da er det bare et eneste svar som gjelder: En ny og alternativ forbindelse over sundet.

Det er åpenbart at ei ny bru eller — som er mer i tiden — en undersjøisk tunnel, må finansieres som et spleiselag, der staten må ta den største delen av regninga. Finnes det noe bedre å bruke milliardene som staten håver inn på den forhatte lakseskatten, enn å sørge for at gullet fra Norges største sjømatregion kommer trygt fram — og i rett tid, som er avgjørende for ferske matvarer?

Spleiselaget må selvsagt også innbefatte at brukerne av en ny forbindelse betaler sin del. Også kalt bompenger, slik det var fra 1972 da bilistene samvittighetsfullt slengte kronestykkene på bordet i brukiosken på Silsand i flere år — helt til Gisundbrua var fullfinansiert.

RØDT: «Det var bokstavelig talt rødt lys, og det lyste altfor lenge i den ene retninga». Foto: Trond Sandnes

Dessverre; det finnes ennå ikke noen konkrete planer for en en ny forbindelse over Gisundet. Det betyr det kan gå katastrofalt lang tid før det skjer noe. Det er ikke til å leve med, verken for sjømatnæringa, reiselivsnæringa, andre veifarende — og et lokalsamfunn som er helt avhengig av brua.

Første skritt må tas av de nye lokalpolitikerne i Senja nå — de må bruke utestemmen, være litt mer «politiske aksjonister», og kreve at en ny forbindelse over Gisundet og ytterligere opprusting av sjømatveiene kommer opp på den nasjonalpolitiske agendaen. Og at vi om noen få år kan finne dette generasjonsprosjektet i statsbudsjettet.

Dagens bru og de andre sju bruene i Troms og Finnmark som er stemplet med «skadegrad alvorlig» burde strengt tatt vært nevnt i statsbudsjettet som ble presentert fredag. Felles for dem alle er at de er eneste forbindelse, og dermed flaskehalser for daglig samferdsel i sine lokalsamfunn. Bruene må forsterkes og vedlikeholdes — det er første steg.

Neste steg for vår region er tunnel eller ei bru til. Den politiske prosessen må starte nå!

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her