Hva skjer når havet har feber?

Sommerens brutale konsekvenser av klimaendringene har vært svært synlige. Men hva skjer under vann når havet har feber? Er strategier for klimatilpasning også nødvendig for havet?

Kunnskapen om effektene av klimaendringer for livet i havet er dårligere enn for land. Men noe vet vi. Mer enn 90 prosent av varmen som utslipp av drivhusgasser forårsaker, er tatt opp av havet. Havet har absorbert 25-30 prosent av CO₂-utslippene. Uten dette hadde temperaturene på kloden allerede vært uutholdelig.

FNs klimapanel dokumenterer at temperaturen i havoverflaten har økt med 0,88 grader, og at det er temperaturøkning ned til 700 meters dyp. Det siste århundret har den globale oppvarmingen skjedd raskere enn på 11.000 år — siden sist istid. Havet har blitt surere på grunn av opptak av CO₂. Det har også flere steder blitt mindre oksygenholdig. Havnivået har steget med 20 cm mellom 1901 and 2018. Stigningen nå er 3,7 millimeter per år, og tre ganger sterkere enn i 1901. Ved slutten av dette århundret kan vannstanden i snitt ha steget med 70 cm.

Hva disse tørre tallene kan bety fikk vi et forvarsel om da ødeleggelser i store deler av korallrevet Great Barrier Reef i Australia inntraff for noen år siden. Hovedårsaken var uvanlige høye havtemperaturer.

Her hjemme vet vi at marine arter flytter seg på grunn av oppvarmingen, blant annet hval, makrell, sild og skrei endrer utbredelsesområdene nordover. Dukker man ned i fangststatistikken til Norges Råfisklag ser man at tyngdepunktet for landinger av skrei på få år har flyttet seg fra Lofoten til Vest-Finnmark. Dette kan være begynnelsen av en storskala forskyvning av marine arter som også innebærer at nye arter etablerer seg i norske farvann.

Globalt er høyere vanntemperaturer dårlige nyheter, men for Norge kan det gi muligheter fordi våre kalde farvann blir mer biologisk produktive når temperaturen stiger. En slik økning i marin biomasse gir muligheter for økt høsting fra havet. Det kan være levende marine ressurser slik som skreien (mat og proteiner) eller dyrking av tareskog som kan binde CO₂, brukes til fôr eller som ingrediens i matproduksjon, eller til gjødsel.

Samtidig fører raske klimaendringer med seg en rekke utfordringer. Hvor stor betydning får ekstremvær for dimensjonering av havner, båter, merder, vindmøller og annen infrastruktur? Kjenner vi klimarisikoen godt nok? På hvilken måte vektlegger vi framtidens klima i dagens beslutningsprosesser for næringsutvikling, bevaringstiltak og andre arealprioriteringer? Hva er de samlede effektene av klimaendringer på natur, økonomi og samfunn?

To viktige nasjonale prosesser kan illustrere hva vi står overfor. Nylig la NVE ut 20 områder for etablering av havvind. Viktige premisser for valget av områdene var tilgjengelige vindressurser («hvor mye blåser det») og hensynet til fiskeriaktiviteter. Klimaendringene vil kunne endre begge disse.

Endring i værsystemer påvirker vindressursene som definerer hva som er gunstige områder for havvind. Temperatur påvirker også næringstilgangen for fisk og kan bidra til å endre hvor viktige gyte- og fiskeområder befinner seg. Hvordan møter vi behovet for etablering av infrastruktur samtidig som raske endringer i klima og økosystem forandrer naturens rammebetingelser for menneskelig aktivitet?

Hvis infrastrukturen har en levetid på 50 år, kan man argumentere med at dagens klima ikke er det beste utgangspunktet for å optimalisere investeringen. Burde vi heller legge til grunn forventet klima midtveis i levetiden for den gitte infrastrukturen?

Forvaltningsplanene for våre havområder rulleres hvert fjerde år. De er ment å balansere verdiskapning og ivaretakelse av økosystemer og naturverdier og legger rammer for næringsvirksomhet til havs. Nylig kom et oppdatert faglig grunnlag som er basert på data fram til i dag. Her er det foreslått at nye områder i Barentshavet og Norskehavet skal defineres som «særlig verdifulle og sårbare områder» (SVO) i tillegg til dagens SVO-områder, slik at rundt 40 prosent av norske havområder har denne statusen.

Planene hensyntar klimautviklingen slik den har vært og adresserer også mulige effekter av et klima i endring. Nå går klimaendringene så raskt at de siste oppdateringene — med kun fire år med nye data — både har fjernet og lagt til nye SVO-er. Man kan spørre seg om mer kunnskap om framtidens klima burde være tatt inn i vurderingene når man gjør arealprioriteringer som skal stå seg over tid?

De raske klimaendringene og virkningene av disse i norske havområder vil fortsette. Vi må regne med at særlige verdifulle og sårbare områder i framtiden vil ligge på andre steder og ha andre egenskaper enn i dag. Derfor vil samfunnet være tjent med å ta inn forventede konsekvenser av klimaendringer i våre beslutningsprosesser, spesielt ved etablering av fast infrastruktur som har lang levetid.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her