Den søkkrike laksenæringa er i ferd med å gå helt av hengslene i sin kritikk av regjeringens nye lakseskatt. Nå slukkes lysene langs kysten, og hele næringa går til helvete, er budskapet. Ja, det vil koste penger for næringa når de nå skal bidra ekstra til felleskassa. Men den største taperen i det politiske spillet kan bli Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum.
Lakseskatten som Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre presenterte på Blaafarveværket på Modum onsdag, i trygg avstand fra både hav, merder og sure lakse-kakser, slo tydeligvis ned som en bombe i oppdrettsnæringa. De største konsernene opplevde krakk på børsen, og lakseaksjene falt som en stein på kort tid. Regjeringa vil innføre en grunnrenteskatt på 40 prosent på produksjon av laks og ørret, og det skal gjelde fra nyttår. Slik skal staten hente inn 3,8 milliarder kroner som skal fordeles likt mellom staten og kommunene.
Men: Det ligger et bunnfradrag i premissene som gjør at mange små aktører i næringa slipper unna med så voldsomme uttellinger, og i realiteten vil to tredeler av hele skatte bli betalt av de fem største aktørene i Norge. Litt krise for dem, selvsagt, men de har rygg til å leve med et økt skattetrykk. Men debatten bør ikke dreie seg om grunnrenteskatt eller ikke — men om størrelse på den. For regjeringens innhogg er grovt og stort, og når det kommer på toppen av økt produksjonsavgift og en kraftig økning av formueskatten, er næringas bekymringer til å forstå.
Så bør diskusjonen framover handle om hvor hardt skattetrykket på laksenæringa bør være, hvordan innretningen på skatter og avgifter skal være — ikke om det i det hele tatt skal være grunnrenteskatt i Norge
Laksenæringa er full av nyrike aktører, og har de siste årene hatt driftsmarginer som er helt eventyrlige sammenlignet med alle andre næringer i dette landet. Laksebaronene i de største selskapene i Norge — inkludert SalMar, som på kort tid er blitt den største private arbeidsgiveren i Senja kommune og hele Midt-Troms, har tjent så uhorvelig mye penger at det bare skulle mangle at de beskattes litt hardere, til det norske fellesskapets beste.
For i bunnen for diskusjonen om grunnrenteskatten bør dette ligge: Oppdrettsnæringa har slått seg opp i Norge ved å benytte vårt felles skattekammer; havet. De første årene uten å betale fem flate øre for det. Sjøarealene ble bare tatt i bruk av pionerene i næringa, merdene ble plassert i fjorder og farvann. Det burde vært forsket på hva som gjør at vi nordmenn i generasjoner har kjempet og kranglet om eierskapet til små jordlapper, skogsteiger, moltemyrer og grensene til naboen på landjorda, mens havet i historisk perspektiv har vært fritt vilt der alle kunne forsyne seg bare de hadde en båt — eller ei oppdrettsmerde. Etterhvert kom det selvsagt både konsesjoner, reguleringer og produksjonsavgifter som har kommet fellesskapet til gode.
Avgifter og beskatning til tross, sjømatnæringa har tjent så mye penger på bruken av fellesskapets fjorder og farvann at de er de store vinnerne på børsen og på avisenes formuelister, år etter år. Men samtidig har de bygd opp lokalsamfunn og velferd for alle, ikke minst i vår region. At skatte- og avgiftsreglene har gjort det mulig å bygge seg opp for lokale aktører og også store konsern som SalMar, Lerøy Måsøval og Grieg, har vært riktig. Men nå er det nye tider, og ikke minst nye utfordringer.
Det er krig i Europa, det er energikrise, inflasjon, stigende rente og dyp, dyp uro i finansmarkedet. Norge kan ikke fortsette å pøse ut penger fra oljefondet, det er ikke bærekraftig. Og i jakten på penger har regjeringa landet på naturressurser; vannkraft og oppdrett. Det er vannkrafta som tar dem største regninga. Så bør diskusjonen framover handle om hvor hardt skattetrykket på laksenæringa bør være, hvordan innretningen på skatter og avgifter skal være — ikke om det i det hele tatt skal være grunnrenteskatt i Norge. Fordi en slik skatt er både riktig og rettferdig — det er en leieavgift for fellesskapets arealer.
Det politiske spillet rundt lakseskatten har foregått i urent farvann, og gjør det fortsatt. I 2019 la økonomiprofessor Karen Ulltveit-Moe og Havbruksskatteutvalget fram et forslag til grunnrentebeskatning av laksenæringa, bestilt av Høyre-regjeringa. Men etter en åpenlys lobbykampanje fra sjømatnæringa endte det med at et klart flertall på Stortinget sa nei, inkludert Høyre, med begrunnelsen at forslaget var både næringsfiendtlig og distriktsfiendtlig. Lengst gikk Senterpartiet.
«Vi er krystallklart mot grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa», sa Trygve Slagsvold Vedum den gangen, i opposisjon. Nå sitter han i regjering, styrer pengesekken og mener det bare er rettferdig at ei næring som går så det suser bidrar mer til fellesskapet. Som en sleip ål snor han seg unna kritiske spørsmål om Senterpartiets populistiske politikk i opposisjon, senest i NRKs Debatten torsdag kveld. Han drømmer seg nok tilbake til tida i opposisjon — den gang da livet var mye mer bekymringsløst og han slapp å ta hensyn til virkelighetens verden.
Senterpartiets mange kystordførere, blant dem Salangens Sigrun Wiggen Prestbakmo og Senjas Tom-Rune Eliseussen, er rasende, og oppfatter dette som et knusende nederlag for distriktspartiet i regjering. Det var det siste partiet trengte etter et fall på meningsmålingene noen knapt har sett maken til for et regjeringsparti.
Den virkelige verden handler nå om at Norge må skaffe seg nye inntekter, skru igjen kranen til oljefondet og beskatte de som har mest og nyter godt av fellesskapets ressurser, i det som er nødt å være et stort spleiselag. Men det finnes grenser — også for sjømatnæringa.