Vi lever i dag i et samfunn som stadig er i endring. Endringer i samfunnet som gir befolkningen færre muligheter og frihet til personlige valg. Til samfunn som gir menneskene mindre mulighet til valg av sted å bo og mulighet til personlig utvikling til å bli et godt medmenneske slik det alltid vil være behov for i et normalt norsk samfunn.
Dette gjelder også tapt mulighet for foreldrene til fortsatt å kunne bli et forbilde for sine barn. Og det dreier seg ikke bare om forhold til praktiske ferdigheter. Men også personlig utvikling som medmenneske ved overføring av viktig kunnskap og erfaring for å bli gode sosiale individer i en heim med foreldre som sine lærere.
Man kan nok tenke seg at det er viktig at barna lærer å utføre både praktisk arbeid og lære seg sosiale holdninger med både foreldre og besteforeldre som lærere i en families hverdag. Gjerne med de små ulikheter som hører til i deres families måte både til sosial tilknytning og ferdigheter.
Også begrepet «tilhørighet» er et viktig moment i denne sammenhengen. Den tilhørigheten som barnet oppnår i sin oppvekst både i heimen og som selvstendig individ. Uansett hvilke problemer et barn måtte få å slite med under sin oppvekst, er nærhet og tilhørighet til egen familie den beste støtte for sin videre vekst og utvikling i livet.
Det er derfor skrikende nødvendig at vi som samfunn finner fram til ordninger som igjen gjør foreldrene i stand til å ta den viktigste delen av ansvaret for sine barns vekst og utvikling
Selvfølgelig finnes det noen heim som av ulike grunner ikke er i stand til å løse sin oppgave som oppdrager på en god måte. Derfor er det så viktig at det offentlige legger til rette for at heimen skal få de beste muligheter for å kunne ta vare på sine oppgaver. Men dagens løsning med at kommunen har et barnevern som skal gripe inn og overta ansvaret når man ser at heimen på noen måter svikter sin oppgave er viktig, men ikke god nok.
Det er både viktig og nødvendig med det vi kan kalle forbyggende tiltak. Der de offentlige apparatet som både skole og barnevern møter foreldrene til støttende samtaler.
Hvorfor er en god heim for barns oppvekst så viktig for alle barn? Det er med et lite barn som en bondes nypløyde åker. Det ligger åpent for påvirkning fra de omgivelser det vokser opp i. Vi kaller det læring, som både er av praktisk karakter, forståelse av både ord og handling, opplevelse av tilhørighet.
Men det innebærer også en stor evne til ukritisk å kunne ta til seg og lære seg ord og handlinger som mor og far ikke alltid er så glad for. Det er derfor det er så viktig at alle barn har ansvarlige foreldre som i dagliglivet er de som har ansvaret for den korrigering som vil være nødvendig for den videre utvikling. Ikke minst gjelder dette retten til utdanning og dermed muligheten til ulik utdanning og framtidig arbeidsplasser.
Det har ført til at det meste av barnets utviklingstid ikke lenger er sammen med sin egen mor eller far, men sammen med ulike andre kvinner og menn. Problemet blir da dette fører til at den læringen de får i barehagen vil innehold nyanser som barnet ikke skjønner helt, og som dermed skaper ulik oppfatning av som er rett og galt.
Selv vi som er voksne kan oppleve misforståelse av hva det er som virkelig gjelder, når ulike voksne vil skal gjøre greie for ting. Vi voksne kan reflektere over «hva mente han med det». Men det er noe et lite barn ikke kan. Det er derfor viktigere at foreldrene har hovedansvaret for den første språkopplæringen for sine barn, enn å få «tidsklemma» til å gå opp.
Det burde være en reflektert løsning i vår tid å finne det nødvendig å overlate de mange problemene som følger med i vår tid, til et sterkere samarbeid med skole og ulike engasjerte fritidsvirksomheter ut.
Det er feilaktig funnet nødvendig at foreldrene ikke skal være sine barns oppdragere. Løsningen i dag der barnehage, skole og ulike fritidsorganisasjoner, som sitter med det praktiske ansvaret. Nå flyttes ansvaret over til barnehage, skole og ulike lag og foreninger.
En annen side av dagens oppdragelsesmønster er mangelen på opplæring i praktiske ferdigheter. I tidligere tider var barn en viktig deltaker i arbeidet som måtte utføres både ute på gården og inne med husstell, matlaging, klesstell og annet praktisk arbeid ute. Virksomheter som ga læring av ferdigheter og ansvar på en helt annen måte enn med dagens løsning, der ikke minst deltakelse i idretts aktiviteter er viktig. Aktiviteter der målet klart er at den enkelte deltaker skal strebe etter å være vinner.
Men hva med dem som stadig er tapere i idrettslekene? I dagens samfunn kan vi se dem i rastløse grupper «på jakt etter noe» som kan by på noe som kan stjeles eller på annen måte kan gi gevinst.
Allerede for seks år siden snakket jeg med en forretningsdriver på et mindre tettsted som hadde bestemt seg for å avvikle butikken sin. Hvorfor? Fordi både grunnskole og videregående skole lå nært butikken. I spisefriminuttet kom elevene hver gang i store flokker inn på butikken. Flokkene var store og vanskelig å kontrollere. Men etter at alle var gått, var det synlig at mange varer var borte. Nå orket han ikke mer, og la ned butikken.
Det er derfor skrikende nødvendig at vi som samfunn finner fram til ordninger som igjen gjør foreldrene i stand til å ta den viktigste delen av ansvaret for sine barns vekst og utvikling.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her