Hvor mye risikerer egentlig en familiefar som torturer kone og barn i årevis? Som bedriver psykisk mishandling, stikker kniven dypt i magen, denger løs med metallstang og knekker bein på flokken som er fanget innenfor husets fire vegger? Svaret er: Ikke mye.
Det viser en fersk dom fra Oslo tingrett, der mannen fikk seks år og syv måneders fengsel, en liten erstatningssum å betale — men også belønning for å ha ringt 113 da han nesten drepte kona.
Man kan lese det utrolige referatet av hvordan domstolen har vurdert den bestialske saken om familievold i VG, der kona har levd under tortur i 20 år. I tillegg til nevnte drapsforsøk ble hun også tapet inn i en sekk. Deres to barn har både vært vitne til utallige voldshendelser og direkte utsatt for mishandling selv.
Dette er av de virkelig grove sakene rundt vold i nære relasjoner. Et kaliber av ondskap ingen kan gjennomleve uten å ha behov for mye hjelp og støtte videre. At saken endelig kom opp for en domstol er viktig fordi samfunnet skal gripe inn, plassere skyld og tydelig markere for allmenheten at familievold er absolutt uakseptabelt.
Dommen demonstrer det motsatte av barnets beste, og motarbeider langsiktig rehabilitering. Den mangler kunnskap om et av våre største samfunnsproblem
Det vi isteden ser av denne ferske norske dommen i 2023, er en gjennomgripende inkompetanse på feltet partnervold, vold og tortur av barn, og den klassiske fella å fabrikkere unnskyldninger for overgriperen. For i tillegg til at fengselsstraffen er latterlig lav for så ufattelig mange og grove voldshendelser, blir gubben på toppen av alt frikjent for drapsforsøk.
Selv om han stakk en kniv 11 cm inn i magen på kona og påførte henne livstruende indre skader på det meste som bor i en bukhule. Neida, drapsforsøket ble han frifunnet for fordi han selv ringte etter ambulanse slik at sykehuset så vidt klarte å redde henne.
Selvfølgelig reagerer folk på denne vanvittige tolkningen av hva et drapsforsøk er. Eller ikke er, når det handler om partnervold mot kvinner. For et overlagt knivstikk som kan medføre død, er utvilsomt et drapsforsøk. Det at forbryteren ringer 113 har betydning for utfallet, men det faktum at han påførte offeret potensielt dødelig vold er det ikke opp til dommerpanelet å bagatellisere ut av virkeligheten.
Det domstolen gjør her er å unnskylde overgriperen. Et psykologisk fenomen som det er skrevet avhandlinger opp og i mente om. Den interesserte kan søke på Stockholm-syndromet, «blame the victim» og manipuleringsmekanismer hos antisosiale personlighetsforstyrrelser.
Slike graverende feil må man forvente at dommerpanelet unngår, ved å innhente ekspertise på feltet. Når det ikke er mulig å spore noen fagkunnskap i denne domsavsigelsen, begår retten selv nye overtramp mot ofrene i saken. De idømmer nemlig den svært farlige, syke og grenseløse voldsmannen bare fem års kontaktforbud mot ekskone og barn.
Det reiser spørsmålet om hvor mye som skal til før det norske rettsvesenet griper inn og virkelig prøver å befri voldsutsatte og traumatiserte barn og kvinner fra sin overgriper. Ikke engang i denne saken, der alle i dommerpanelet anerkjenner at det har regjert vedvarende tortur i hjemmet, velger man å beskytte de utsatte med et vedvarende besøksforbud.
Isteden gir man bare barna og mor en liten pause fra den beviselig livsfarlige mannen. I fem år, der alt fokus burde gått til å prøve å lappe sår og lege traumer, forsøke å få livet på gli i normale former uten dødsangst og andre skavanker som følger tortur. Neida, de skal heller få grue seg noen år til den dagen pappa står på døra, med loven i hånd og en hel haug med forventinger til hva de skal stille opp på. For han har sikkert sluppet tidlig ut fra soning og er overmoden for litt kvalitetstid med familien.
Dommen tar overhodet ikke høyde for hvor skadelig det er for barn å vokse opp med vold. Være utsatt for terror og vitne til at mor nesten drepes. Dommen demonstrer det motsatte av barnets beste, og motarbeider langsiktig rehabilitering. Den mangler kunnskap om et av våre største samfunnsproblem. Det dommen isteden tar høyde for er overgriperens interesser, at han vil ha tilgang på flokken «sin» igjen.
Saken demonstrer en alvorlig svikt i vårt rettssystem, så hvordan fungerer dommersystemet egentlig? «Norske domstoler» opplyser om at man siden 2018 har praktisert meddommerrett. Denne består av to juridiske dommere og fem meddommere. Et viktig prinsipp er at man skal dømmes av likemenn, derfor dømmer vanlige folk i straffesaker både i tingretten og lagmannsretten.
Man kan ikke forvente at folk flest har spisskompetanse i hvordan familievold påvirker et liv. Men om det verken er praksis for, eller vilje til, å innhente fagkunnskap som påvirker domsavsigelsen er dagens system både ubrukelig og farlig.
Resultatet kan bli som vi har fått demonstrert her: Dommer som verken beskytter ofrene, straffer drapsforsøk eller virker særlig avskrekkende. Vi ender opp med et rettsvesen som bærer preg av ren inkompetanse.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her