Jule- og nyttårsønsker i førjulstida

Jula kommer helt som vanlig i år også. Det samme gjør håpene for det nye året.

For min del så har dette året vært litt av en reise. Fra å sitte, «trygt og godt bak et tastatur», ble jeg plutselig politiker med den realitet det medfører. På rekordtid har jeg måttet sette meg inn i kommunale saker jeg skal være med å ta stilling til, for så å oppdage at verden ikke er så svart hvit man kunne ønske og tro.

En verden styrt av jus tolket slik noen hevder en viss mann leste bibelen. Å sy dette sammen til endelig vedtak vel vitende om at alle blir ikke til lags hører også med. Det er fort å glemme at det er folks liv og levnet det koker ned til; når det koker som mest.

Det heter at vår forvaltning er kunnskapsbasert som sammen med landets lover skal trumfe alt, noen ganger direkte irrasjonelt. Men så er det sånn at teoribasert kunnskap opprinnelig baserer seg på erfaringsbasert kunnskap. Da blir det ikke noe høna eller egget-problematikk om hvem som var først. Det jeg prøver å si er at sunn fornuft og folkevett må ligge i bunn for hvordan vi styrer med juss og fortolkninger i andre enden, og utfordre akkurat det.

Det er der mine tanker og forhåpninger kommer for det nye året. Vi har gjennom året blitt presentert kommunebarometer der vi havner lenger nede på lista enn jeg liker å lese. Særlig skolesektorens plassering er bekymringsfull. Mobbetall og trivselsindikatorer er lite hyggelig å merke seg. Årsakene er mange og sammensatte.

Skolemiljøet i barns oppvekst er svært avgjørende faktorer for hvordan deres fremtid blir. De sår som settes i dag kan lage arr som aldri forsvinner. Et vondt minne kan bli en kostnad både menneskelig og økonomisk frem i tid. Fra min tid som elev, til tider ikke lærers favoritt, vet jeg godt hva som skulle til for en god og trygg skolehverdag. Vi visste meget godt i hvilke timer vi skulle holde oss i ro, og hvilke timer vi kunne tillate oss mer enn hos andre lærere.

I de timene vi hadde lærere som hadde god struktur og orden i klasserommet var læringen god. Uroen som kunne skape anledning for plaging, og det som verre var, var stort sett fraværende i timene til de lærerne.

Lærerne har en kompleksitet i sin gjerning vi ikke har sett før, og det er viktig å verdsette og anerkjenne de for det arbeidet de utfører.

Klasseromsledelse etter det jeg erfarer fra lærere jeg kjenner, amerikansk forskning og egen opplevelse er avgjørende for læring og trivsel. Det virker alt for lite vektlagt i dagens skole, og burde få mye større prioritet enn alle de andre nye krav lærere stilles overfor. En mer praktisk pedagogisk orientert utdanning supplert med tydeligere autoritet kan være en løsning.

Dette tror jeg er er en svært undervurdert faktor for hvilke læringsresultat som oppnås, og hvordan barna har det på skolen. Så er det også vi som politikere som kan gi våre lærere best mulige vilkår og rammer for jobben de gjør.

Den viktigste «verdiskapingen» og mest verdifulle verdiskapingen i samfunnet foregår tross alt i skolen, og vi må innrette i forhold til det.

Et annet moment som vi må tørre konfrontere mer er hvilke holdninger elever får med seg hjemmefra. Måten vi snakker til hverandre på, og ikke minst det vi snakker om. Det oppfattes fort av et barnesinn, og kan fort bli en del av personligheten om det ikke er voksne som korrigerer, og lærer barnet å regulere sine sine følelser og adferd. «Små gryter har også ører», ble det sagt i min oppvekst.

Gode holdninger hjemmefra er vel så viktig som en god matpakke i ranselen. Det er heller ikke å stikke under stol at vi voksne, og for den del politikere, også er rollemodeller for de som vokser opp gjennom det vi sier og gjør.

Gode skoleminner tror jeg er med å bidra til den såkalte lakseyngeleffekten, der unge etter endt utdanning søker seg hjem igjen med de positive erfaringer de har fått som ballast i sine unge år. Slik kan en god skolegang være med på å snu befolkningsutviklingen her nord.

Riktig god jul og godt nytt år.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her