For ett år siden gjorde russiske styrker seg klare til å invadere nabolandet Ukraina og innlede en angrepskrig mot et broderfolk. Det har endt med et opprørende blodbad, omfattende menneskerettighetsbrudd og en humanitær krise i hjertet av Europa.

Dersom vi rydder vekk ordgyteriet, løgnene, propagandaen og forsøket på å vinne opinionen med udemokratiske midler, står vi igjen med en villet handling fra Putin.

I etterpåklokskapens lys har omverden vært naiv i møtet med Kremls intensjoner etter Sovjetunionens fall, kanskje spesielt etter annekteringen av Krim i 2014. Det har gitt permanente sår og dyrekjøpte omkostninger for ukrainerne.

Det er en ettergivenhet verden ikke kan leve med, heller ikke et naboland helt i nord. Erfaringen etter 24. februar 2022 tilsier at det først og fremst er brutalitetens språk som gjelder. Iskalde verdier, fri for empati.

Det tverrpolitiske Nansen-programmet på 75 milliarder kroner er etter vår mening en klar og tydelig beskjed om at Norge vil bidra til å støtte Ukraina i selve krisen og ikke minst i gjenoppbyggingen, som forhåpentligvis kommer tidligere enn det er grunn til å frykte.

Krig er i sitt vesen gjerne formålsløst, men Russlands handlinger i Ukraina er mer irrasjonell enn det meste. Da er det grunn til å frykte at Russlands aggressivitet handler om mer enn Ukraina, men tapte skanser. Belarus er en lojal venn, som raskt kan ende under skoen til Russland. Da har vi en dominoeffekt som er grunn til å advare sterkt mot.

Her nord har man gjennom mange år vært opptatt av folk-til-folk samarbeid. Det er lett å skjønne skuffelsen bak falmete visjoner i nordområdene, men vi er ikke blant dem som mener en krig framprovosert av en despot skal innebære at vi kutter båndene til vennskap på grasrota. Vi har også mange russere i vårt eget fylke som fortjener alt annet enn en kald skulder.

Sist fredag handlet det imidlertid om 100 støttemarkeringer rundt om i landet, på dagen ett år etter invasjonen. Det var god oppslutning også om lokale markeringer, blant annet i Sørreisa.

Det er nemlig behov for solidaritet og medfølelse, både til de som har flyktet og de som har blitt igjen. Det hele er og har vært et utmattende mareritt.

Da er det godt å kjenne på genuine medmenneskelig følelser, men også møte praktisk og faktisk støtte til et land under angrep.

MINILEDER

Overgangsvindu

– Overgangsalderen må bli sexy, mener tre spreke damer som ble intervjuet i gårdagens utgave av Folkebladet.

Det er nok ikke verdens undergang.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her