Det er vanskelig ikke å bli berørt av det som skjer i Gaza. Ikke minst kan de menneskelige lidelsene, og spesielt at barn drepes og lemlestes, være vanskelig å se og høre om. Hvor mange barn som er drept siden terrorangrepet på Israel 7. oktober er det vel ingen som vet helt nøyaktig.
Men at det er titusener som er drept og lemlestet er helt sikkert. At så mange barn drepes skyldes flere forhold. Det ene er at Gaza allerede før krigen startet hadde verdens yngste befolkning hvor over 50 prosent var under 14 år.
Det andre er at Gaza-stripen er svært tettbygd. Faktisk så tettbygd at, om en ikke er lokalkjent, vanskelig kan skille når en kjører ut av en by og inn i en ny. Det tredje er at på dette landområde, på størrelse med Mjøsa, bor litt over to millioner palestinere. Med andre ord vil en bombe ha langt større dødelighet her enn i nesten noe annet sted i verden.
Av disse litt over to millioner palestinere er nesten 50 prosent kvinner. Også blant disse er de svært store dødstall siden det er de som er hjemme med barna eller jobber på institusjonene (skoler, sykehus, barnehager etc.) hvor barna oppholder seg. Det er med andre ord kvinner og barn i Gaza som må bære de største tapene.
Det vi trenger er at flere israelske ledere forstår at vold avler vold og at flere tilhengere av palestinernes sak tar helt avstand fra Hamas sine metoder og ideologi
At kvinner og barn i Gaza må bli dem som bærer de største ofrene i krigen visste og vet både Hamas og Israel. Hamas visste (og vet) hva Israels reaksjon ville bli da de tok israelske gisler med seg inn i Gaza. Og Israel visste (og vet) at deres reaksjon ville skade kvinner og barn mest. Likevel utførte Hamas sitt angrep og likevel svarer Israel som de gjør. Hevntanken trumfer alt i Midt-Østen.
Det er umulig å skulle fordele skyld i denne konflikten, som ikke er av ny karakter, for her har hele verdenssamfunnet skyld. Helt siden FN i 1948 opprettet staten Israel på grunn av jødeforfølgelsene i Europa på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til de mange konfrontasjonene som følge av økt jødisk innflytting til området.
De arabiske landene protesterte mot dette, men Israel anført av David Ben-Gurion, erklærte likevel staten Israel som egen stat 14. mai 1948. Det førte til at Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria sporenstreks gikk til angrep på den nye staten.
Den første krigen mellom staten Israel og de arabiske naboene var et faktum. De neste tiårene utkjempet Israel flere kriger mot sine naboland, der seksdagerskrigen i 1967 ble begynnelsen på dagens okkupasjon av de palestinske områdene Vestbredden og Gazastripen. Staten Israel ble grunnlagt ved hjelp av vold. En vold som blir mer omfattende og ødeleggende for hvert sekund som går.
Det Israel, og merkelig nok verdens ledere, ikke forstår er at vold avler vold. Det vi trenger er at flere israelske ledere forstår at vold avler vold og at flere tilhengere av palestinernes sak tar helt avstand fra Hamas sine metoder og ideologi. Og at religiøse verden over tar avstand fra vold. Kanskje utopi, men en kan jo håpe.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her