Sjelden har det vært enklere å beskrive oppskriften på politikerforakt. Vi har bak oss noen år der den ene politiske konkursberetningen har fulgt den andre. Historier om etterlønn og gullpensjoner ble etterfulgt av metoo. Deretter handlet det om stortingsleiligheter, reiseregninger og andre frynsegoder, før man også måtte rulle opp de skattemessige konsekvensene av hjemme alene-festen i nasjonalforsamlingen.

Og som ikke dette var nok, entret allerede skadeskutte rikspolitikere scenen i årets lokalvalgkamp med historier om butikknaskeri, kompisutnevnelser og ikke minst habilitet knyttet til aksjehandler.

Alt dette mens rikspolitikerne egentlig hadde det krevende nok med å forklare folket hvorfor vi er på full fart inn i en ny dyrtid. Den øvelsen krever ikke bare pedagogiske evner godt over snittet, den fordrer faktisk at man kan møte folket med dekning på tillits-kontoen.

Deltakelsen i årets valg var lavere enn for fire år siden, men slett ikke blant historiens dårligste. Det tyder på at folk flest tross alt er klar over at det i år handlet om lokale kandidaters troverdighet, og ikke et skandalisert kjendis-galleri fra sør. Likevel kastet rikspolitikerne lange skygger inn i årets lokalvalgkamp, og det handler om langt mer enn deres egen personlige mangel på orden i sysakene.

Dessverre er det ingen automatikk i at neste generasjon tillitspersoner stiller uten skjeletter i skapet

At partiene som gjorde storeslem i stortingsvalget for bare to år siden nå fremstår i krise forteller egentlig alt. Til tross for at de faktisk har levert på en rekke valgløfter, fenger ikke lenger politikken. Eller er det lederskapet som ikke fenger?

Man kan ikke unngå å legge merke til hvordan smilene har stivnet og gråstenken i hårmanken har tiltatt hos tidligere svært så selvsikre regjeringstopper i takt med nådeløse meningsmålinger. Målingene ble bekreftet av valgresultatet, og kommentatorene har stått i kø for å slå fast at Ap står i sin største krise i moderne tid. Det er liten grunn til å betvile analysen.

Selvransakelsen er i full gang, samtidig som partiets lojalister er svært nøye med å slå fast at lederen er fredet.

I Høyre behøver man ingen selvransakelse rundt politikken, det har holdt lenge å sitte stille i båten mens stormen raser rundt sittende regjering. Det er interessant å se hvordan partiets ja-folk lar partilederen kjempe sitt livs kamp for drømmen om å komme tilbake i statsministerboligen. Både hun og partiet vet at det er skadelig, men de lar det likevel skje.

Kanskje skulle de heller satt foten i bakken. Kanskje er det på tide at partienes medlemmer spør seg om det er på tide at gamle helter får avløsning. Politikere er som kjent en fornybar ressurs.

Dessverre er det ingen automatikk i at neste generasjon tillitspersoner stiller uten skjeletter i skapet. Historiene som har rammet det politiske miljøet har ingen aldersgrense, mange unge lovende stjerner er allerede grundig skadeskutt.

Årsaken er at de ikke har tålt testen. De har ikke stelt seg på en måte som gjør at alt de gjør er OK å fortelle om. Slikt har konsekvenser, og hvis konsekvensen er at de ikke lenger kan være politikere så er det slik livet er. Det er tross alt ingen menneskerettighet å være tillitsvalgt.

Det hender man griper til åpningslinjen i dikteren Rudolf Nilsens tekst «Revolusjonens røst» for å ironisere over tingenes tilstand. Med unntak av manglende kjønnsbalanse i første linje står teksten fjellstøtt, også i vår tid. Noe særlig lavere enn dette synes jeg ikke vi bør legge lista for folkene som skal lede landet videre i en stadig mer krevende tid:

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,

de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kalde og kloke, som kjenner min virkelighet.

Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet.

Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk.

Gi meg de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk,

men dristig vil skape en himmel her etter sin egen skikk.

Gi meg de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,

som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,

men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi meg de beste blant dere, og jeg skal gi dere alt.

Ingen kan vite før seieren er min hvor meget det virkelig gjaldt.

Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.

* Rudolf Nilsen, fra «På Steingrunn» utgitt i 1925

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her