By og land — en dårlig løsning i Norge

På TV her for få dager siden var tre fremtredende damer fra Oslo intervjuet om bosetningen i Oslo. De var kun enig i to ting: Det er for få leiligheter i Oslo, og at det må bygges flere hus i Oslo, slik at flere kunne bo der. Men ellers var de uenig om det meste om hvordan dette skal kunne løses. Spørsmål om hvorfor flere skal være nødt til å bo i Oslo eller noen annen stor by i Norge, var i det hele tatt ikke drøftet.

Ja, hvorfor skal vi bo i store byer? Er vi nødt til det fordi vi har for liten plass her i landet, eller er det andre viktige grunner til det?

Jeg er født i 1935, og vil påstå at det har skjedd utrolig mye gjennom politisk styring som ligger til grunn for den utviklingen som har skjedd siden den gangen. På den tiden var byene bindeleddet som tok imot varene bøndene hadde å selge., og de varene og tjenestene bøndene og fiskerne hadde behov for.

Men etter krigens slutt i 1945 har byenes status vokst i forbindelse med den industrielle revolusjonens utvikling i landet vårt, og også ved økt omsetning av varer produsert i utlandet. Politikerne tenkte penger og store arbeidsplasser i byene. Med det for øyet ble større arbeidsplasser lagt til de største byene, som etter hvert ble seg selv nok.

Fjordfiskere opp etter vår lange kyst som drev kombinasjonsdrift med jordbruk og fiske ble avskaffet ved hjelp av kondemneringstilskudd på fiskebåtene. De små gårdsbrukene som var fiskerens kone og barn sin arbeidsplass, ble dermed for små til at hele familien kunne leve av det. Det ble i den forbindelse ingen ting gjort for å skaffe nye arbeidsplasser der denne utviklingen skjedde.

Flytting av hele familien til nærmeste by med arbeidstilbud ble derfor den vanlige løsningen. Mo i Rana ble et av de svært få stedene i den nordlige landsdelen som kunne ta imot noen av de arbeidsløse. Ellers var det byene i vår sydlige del av landet som har blitt denne «overflødige» befolkningen sin nye boplass.

Når vi som ennå bor i disse avfolkede bygdene ser oversiktsbilder fra Oslo og de andre storbyene i vår sørlige del av landet med sine tettbygde bosteder, så undrer vi oss over hvorfor de vil leve slik.

Ja, hva er det som er galt ved å leve tett i en storby? Vel, det er ikke så enkelt å gi et konkret svar på dette. Men ordet «medmenneskelighet» er noe av svaret her. Å være et godt medmenneske betyr å ha evne og vilje til å gi mennesker rundt deg «ei hand å holde i» når de har behov for det. Det vil si å kunne se at andre har det ondt, eller på noen måte trenger hjelp, og ha erfaring, evne og vilje til å gi slik støtte og hjelp.

Men dette er en egenskap som helst må læres mens vi ennå er i utvikling fra barn til voksen. Dette er en personlig utvikling som det er vanskelig å få til når barna vokser opp i en flokk med andre barn. I flokken er det andre forhold som gjelder. Der er det lederen som bestemmer hva som er riktig og hva som er galt. Vi kan stadig både høre og lese om barne og ungdomsgrupper som er «på ville veier», og som mangler tilhørighet til eget bosted eller egen familie.

Men det er ikke bare dette som skaper problemer for barn og unge som vokser til i dag. Også løsningen av problemene med likestilling mellom kjønnene, har gjort sitt. Likestillingen var både nødvendig og riktig.

Men det førte til at både far og mor, med unntak av fødsel og omsorgspermisjon, en kort tid, må overlate omsorg og oppdragelse til barnehage, førskole, skole, og tilfeldige voksne ledere i disse gruppene, og etter hvert til tilfeldige ungdomsgrupper som ikke alltid viser riktig vei videre i livet. Dette kan bare løses ved å gi far og mor tid og anledning til å være barnas egentlige oppdragere, og de som har den egentlige omsorgen av sine egne barn.

En annen negativ effekt av dagens bysamfunn er at familieleilighetene ligger tett i tett, og gjerne i høyhus med opptil 40 leiligheter i enkelte hus. Der også andre familiemedlemmer som søsken, søskenbarn, onkler og tanter, og ikke minst besteforeldre, bor for langt unna til å fungere som en storfamilie.

Det er direkte ansvarsløst av staten Norge å legge opp til en ordning der dette skal være nødvendig. En skulle tro at alle statistikkene som statsapparatet har laget over barn og unge som har problemer på ulike måter, og dermed søke etter å finne løsninger som ville kunne gi barn og unge en trygg og positiv utvikling.

Noe som vil gi både foreldre og andre et bedre liv og et bedre land å bo i og leve i. Det er i stedet lagt opp et system for opprettholdelse av den dekning av barnets behov for kjærlighet og utvikling som menneske som alltid har tilhørt mor og far, er nå tildelt ørten antall andre.

Men jeg kan ikke unnlate å nevne to andre ting som er av stor betydning. Det ene er at barn har behov for å føle tilhørighet. Tilhørighet til sin nære familie, til sin storfamilie og til stedet de bor på. Det er en viktig sak når barnet skal utvikle seg i et samfunn for å bli en person som føler seg «heime og trygg» både blant sine egne og ute blant andre, og med de nødvendige forutsetninger for å bli et godt medmenneske.

Det er i stedet blitt slik at alt for mange av både barn, unge og voksne som i dag må få psykiatrisk hjelp for å takle de problemer dagens hektiske og overfladiske liv gir dem.

En annen sak er at rutinen med å få barna ut på et eller flere aktivitetstilbud så snart middagen er over, for så å få strekke seg på sofa eller foran TV. Fordi det i leilighetskomplekset er ingen praktiske oppgaver som skal løses. Det er selvfølgelig godt å få tatt seg igjen etter en lang og strevsom dag på jobb. Men det går ut over den tilhørighet hver enkelt av oss bør ha til det samfunnet vi lever i, og mulighet til å bidra med hjelp og støtte til slekt, venner og andre naboer som trenger hjelp og støtte.

Men verst går det ut barna, som verken lærer praktiske ferdigheter eller ansvar, eller omtanke for andre. Dessverre er dette ikke lenger bare et byfenomen, men også er blitt er en del av dagliglivet på landet. Det er lett å se at det ligger bedre an for å få til en bedre løsning på landet enn i byen. Men som en av våre store diktere sa: «Det er viljen som det gjelder. Viljen frigjør eller feller!»

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her