Vi har alle både sett på TV, hørt på radio og av andre voksne om barn og unge i de større byene som går amok både med tyveri, ran og andre voldshandlinger både mot barn og unge og voksne for å skaffe seg selv det de har lyst på.

Ja, da forklarte vi alle det med at i byene bor folk tett og dermed vanskeligere å holde kontroll over barn og unge. Men for kort tid tilbake kunne en kjøpmann fra ei nabobygd fortelle at han hadde måtte legge ned sin egen butikk. Dette fordi at elever fra de øvre klassene på barneskolen og på videregående skole kom på butikken i store flokker i det store frikvarteret.

Betjeningen var sikre på at ting ble borte (stjålet), men klarte ikke å ta tyvene. Han ga heller opp å drive virksomheten. I kraft av min lange utdanning og praksis fra skoleverket og med seks egne barn har dette rystet meg. Vi har det alle så godt at vi ikke har behov verken for å stjele eller være voldelig. Hvorfor skjer så slike ting?

Likestillingen mellom mann og kvinne som i dag preger de samfunn som vi anser som gode samfunn har ført til at oppdrageransvaret i større grad er overført fra den nære familie til ulike ordninger og tiltak i storsamfunnet. Stadig ser vi i avisene, i radio og på TV bekymring for om barna får gode nok tilbud i form av barnehage, og av førskole og alle slags fritidstilbud. Og det er viktig bekymring.

Men det er galt når vi nesten aldri ser noe om heimen og foreldrene og den reduserte muligheten disse har for å ta sitt ansvar som foreldre og oppdragere. Det er bekymringsfullt når vi registrerer at for de aller fleste barna i dag bare er ved en travel stund ved frokostbordet og til middagstimen at barn og foreldre er sammen.

Den største påvirkningen til læring skjer derfor gjennom andre barn og voksne i barnehage, førskole, skole og fritidstilbud, og senere ungdomsgjenger som gjerne skaper sine egne regler og holdninger. Studier viser at det er i perioden sammen med de som er glad i dem, som gir de holdningene som vil prege dem gjennom resten av livet.

Andre ferdigheter og holdninger som blir skadelidende av dagens oppdragersituasjon, er læring av ansvar og praktiske ferdigheter hos de som vokser opp. Jeg er født i 1935 i en nord norsk fjord der levebrødet var kombinasjonsdrift jordbruk og fiske. Vi barn måtte delta og lære i praksis både ferdighet og ansvar på det som var behov for på en gård. I dag er det ikke bare heimen som svikter når det gjelder opplæring i praktiske ferdigheter og læring i å ta ansvar.

Nå har også skolen sviktet. Dette ved å redusere disse praktiske fagene til nesten ingen ting. Skal barn og unge lære å lage noe annet enn «posemat» til middag, må de gå på husmorskole. Det samme gjelder andre praktiske oppgaver og fag. I dag bare kjøper vi det vi trenger — både voksne og barn. Og vi bruker ikke noe til det er utslitt. Vi bare kaster det, som igjen i dag gir oss søppelproblemer og ingen gode minner å ta vare på. Men til gjengjeld får vi mange unge som opptrer ansvarsløst og uten praktisk kunnskap og erfaring.

Jeg var ti og et halvt år da min far døde. På den tiden fantes ingen offentlig eller privat pensjon eller statlig støtteordning. Derfor måtte en enke med barn finne seg en ny make innen 3 år for å kunne livberge seg og sine barn. Men da fikk vi nyte godt av den gamle tradisjonen der familie, naboer og andre venner tar ansvar for å yte hjelp.

Størst av alt var dugnaden som utførte slåtten for oss på en dag i de to påfølgende somre. Det var slik naboer og venner tok vare på hverandre. Men senere er det blitt slik at det offentlige har tatt ansvar for å være ansvarlig for å gi slik hjelp. Det er selvfølgelig godt på mange måter. Men det har tatt bort evnen og viljen til å føle ansvar for hjelp til andre i nabolaget. I dag gjelder dugnad bare når det er noe som går til fellesskapet som ungdomshus, idrettsanlegg osv. Dette er en holdning som går videre til de kommende generasjoner.

Bakdelen med denne endringen er at barn og unge ikke lærer å bry seg om at andre trenger hjelp. Vi kaller det gjerne egoisme når noen bare tenker på seg sjøl. Og da blir det som en kar sa det: «Alle tenker på seg. Det er bare eg som tenker på meg.» I motsetning til hva som kreves av oss voksne i dag, får de fleste barn og unge lommepenger uten forpliktelser. En handling som skaper kravet «eg skal ha». Dette sammen med at det gir manglende kunnskap og erfaring fra alle typer arbeid i hus og nærmiljø, samt ansvar for egne handlinger og omsorg for andre som trenger hjelp!

Hva kan/bør vi gjøre for å endre situasjonen? Jeg ser for meg at følgende endring kan gi et bedre grunnlag for en bedre oppvekst for barn og unge:

1. Vi må fortsette i likestillingens ånd, men med styring fra staten finne fram til ordninger der heimen med foreldrene får tid til å ivareta sin oppgave som foreldre og oppdragere.

2. Legge til rette for at unge foreldre som under sin egen ungdom ikke på en god måte har fått lære om matlaging og øvrig hushold og oppgaven som oppdrager, får et tilbud om bedre læring om dette.

3. I dag gir samfunnet mange gode tilbud til barn og unge. Barnehage, førskole, videregående skoletilbud og ulike aktivitetstilbud innen idrett og andre fagområder. Det ligger mye bra tenkning bak dette. Men det fører til at barn bare er heime for å spise og sove, for også i helgen er det ofte arrangementer av ulike slag. Dette gir en uryddig og uheldig påvirkning på barnas utvikling og oppbygging av egen forståelse og holdning til hva som er riktig og galt. Derfor er en styrking av heimens forutsetning til å være foreldre i ordets rette forstand, så viktig!