Stakkars arme sjeler som bor langs ekvator. Ikke bare er det helt uutholdelig varmt der. Det som er adskillig verre er at de ikke har årstider. Noe så dørgende kjedelig med å ha mer eller mindre like døgn hele året, der sola alltid går ned og så står opp på samme tid. Hver jævla dag.

Årstidene er det som gir livet – i hvert fall den delen vi selv ikke rår over – mening, innhold og etterlengtet variasjon. Jo lenger mot polpunktene man kommer, jo mer variert blir det. Det gjør menneskene nær polpunktene til mye bedre, vennligsinnede og mer komplekse mennesker som er mer åpne for forandringer. Vi er rett og slett hakket rausere.

Livsfjerne romantikere ønsker likevel å bite seg fast i den ene, og maks to, av årstidene, slik enfoldige barnesinn ønsker at det er bursdag eller julaften hver dag, eller ferie hele året. Årstidenes prygelknabe for disse todimensjonale menneskene blir alltid høsten. Herre, ha miskunn, de vet ikke sitt eget beste.

Høsten er årstidenes topp av kransekaka, den er fyllet i konfekten, rosinen i pølsa, prikken over i-en og belønningen for strevet hele naturen, altså livet, strever med.

Vinteren er kald og fin, og her i nord er vi attpåtil velsignet med mørketid i blafrende nordlys, der pulsen skrus ned, energinivået senker seg og vi smått om senn begynner å glede oss til lysere tider.

Men vinteren er et venterom, der alt er litt i dvale og det mobiliseres og tæres på reservene. Vår har vi ikke her oppe. Derfor går det rett fra vinter til sommer, denne selvnytende, innbilske og dovne årstiden, der hele samfunnet glir over i en kollektiv psykose. Man forlater sine hjem og drar bort, gjerne til steder der det er altfor varmt.

Der sprader man barbeint rundt, med masse sand mellom tærne, i altfor lite klær, mens man spiser forkullede sommerkoteletter som smaker tennvæske, mens man drikker lyst og smaksløst øl og smører kroppen inn i parfymerte kremer for ikke å dø på stedet av boblende hudkreft. Kollektivet, det psykotiske folket, smiler nervøst til hverandre og later som det er kult, mens alle innerst inne drømmer om at normaliteten skal synke inn igjen.

Arbeid man fra før behersker, og får lønn for å utøve, erstattes med arbeid man overhodet ikke behersker, og det som skulle bli noen deilige rekreasjonsuker på hytta, for å hente overskudd, blir heller et liv i en strevsom arbeidsleir, der selvtilliten plukkes fra hverandre bit for bit, mens synet av den uferdige og skjeve plattingen frembringer suicidale tanker som skinner om kapp med vannblemmer, mygg- og knottstikk, og knuste illusjoner om et liv i sus og dus.

Bøkene man skulle lese forblir ulest, og skal man se noe på TV i den irriterende gladlaksen midnattssola, må man skalke alle lukene for å få et skimt av filmene eller TV-seriene, mens rommet blir omgjort til ei uønsket badstue der fluene surrer. Og da snakker vi om somrer med bra vær. De mest desperate av dem som jobber innendørs begynner sågar å gå i shorts på jobb. Det åpne landskapet er visuelt mareritt av bare tær, blekfete legger og lår og en odør av svette og eukalyptusolje mot kløe fra insektstikk.

Høsten er årstidenes Houdini, den som bryter oss løs og ut fra dvalen, som brekker livet på plass og bringer inn ro og orden i rekkene. Høsten er redningen, årstidenes livbøye. Høsten er premien for alt slitet året til da har vært.

I Tromsø er høsten årets høydepunkt. Studentene er tilbake, med lommene fulle av studielån, de ferierende tromsøbeboerne har returnert til sitt naturlige habitat, feriesøringene har dratt hjem igjen og det syder en åpenbar, befriende lettelse i lufta; den krystallklare og rene lufta som endelig er rensket for insekt, pollen, eksos fra bobiler og stanken av solkrem.

Den kollektive psykosen er på vikende front. Sakte, men sikkert, får vi livene våre tilbake. Sjøørretsesongen er i emning. På skolen treffer barn og ungdom igjen gamle venner og venninner. Kanskje har det kommet en ny i klassen? Nye bøker og fargestifter. Ingen karakterer er satt. Endelig kan man samle seg sammen og finne på faenskap igjen.

Folk er brune og fine. Man kan endelig ha på seg jakke. Det sitrer en bevisst, naiv og deilig optimisme i lufta. Klubbkonserter under tak, med tilgang til vannklosett og mat på tallerken, tar over for utendørsfestivaler med dovent øl i plastbegre. Og i England er fotballsesongen i gang igjen. Optimismen rår. I år, folkens, I år skal laget mitt gjøre det helt store. Blanke ark og nyvunnen positivitet florerer. Selv hen som sitter ved siden av deg på kontoret virker sjarmerende, blid og kul nå.

Til og med naturen er på sitt aller fineste. Nå skal man, bokstavelig talt, høste inn fruktene fra alt rælet vi har lidd oss gjennom. Norske grønnsaker og bær som smaker skikkelig, ikke de vasne variantene vi resten av året belemres med, samt kjøtt i alle valører fra den virkelige slaktetiden. Lammekjøtt, rein, elg, hjort og småvilt. Alt sammen kan nytes, mens man skuer utover naturen der den er på sitt aller mest fargesprakende, glassklare og eksplosive.

Høsten er for de realitetsorienterte, de som vet at variasjon er nødvendig for å nyte tilstanden. Kun et knapt år til neste gang nå.

Mmmm … du høst, du høst, du hælvetes deilige høst.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her