Rentene — kan vi puste lettet ut?

Det norske folk har vært standhaftige etter en serie med blytunge rentehopp, kanskje på grunn av at koronaen ga mange anledning til å lage seg en viktig buffer. Før eller siden kommer det imidlertid en korreksjon både private husholdninger og mange bedrifter gjør klokt i å forholde seg til. De som gjerne får det verst først, er de som allerede har små marginer.

Det er ikke nødvendigvis fordi de har investert i bolig, men fordi også leieprisene har vært hinsides.

Det berømte bufferen er klokt å ta hensyn til, spesielt etter mange år med nullrente. Det er ikke bare å forstå for unge etablerere, som nærmest har sluppet lånebyrde gjennom sine første voksne år som etablerere og arbeidstakere.

Lokalt har mange fryktet at anleggs- og byggebransjen skulle få en smell, slik vi har sett de siste ukene. Midt-Troms har vært i den heldige situasjonen at vi har et mangfoldig næringsliv, og ikke vært ensidig avhengige av nøkkelbedrifter, men vi kan heller ikke regne med å slippe unna når uheldige ringvirkninger hoper seg opp. På tvers av nivåene i næringskjeden.

Leverandører og underentreprenører er gjensidig avhengig av hverandre, og dette skjebnefellesskapet kan gjøre at større og mindre korthus gir etter. Forhåpentligvis gir rentetoppen en mental og faktisk stimulans til å holde skuta på rett kjøl.

Den varslede renteøkningen i desember ligger nemlig an til å bli reversert, simpelthen fordi prisveksten avtok i november. Hvis vi ser bort fra energisektoren, er det en reell nedgang i prisveksten.

Det betyr ikke at krisen er over for mange av de involverte, men det kan bety at rentegaloppen nå erstattes av en nedadgående kurve. Kanskje mot en normalisering, som formodentlig ikke betyr at null rente vender tilbake.

Det er forsåvidt positive at en objektiv instans tar seg av pengepolitikken her til lands, men det må også være anledning å debattere ulike perspektiver ved de virkemidlene som er tilstede.

For eksempel at arbeidsplasser og sosiale forhold har sin smerteterskel, og da er det innenfor at eksempelvis LO uttrykker sin bekymring over at politikerne er passive og lite opptatt av eget handlingsrom.

Det er av og til skremmende hvor passive politikerne kan være i møtet med byråkrater og teknokrater, for eksempel i helsevesenet og der storkapitalen råder. Gavepakkene til olje- og gassnæringene var det mange som stusset på under korona-tiden.

Blant de mindre sympatiske trekkene ved krisen vi gjennomgår, er politikere, debattanter og selvoppnevnte eksperter som finner det opportunt å stille spørsmål ved de som sliter i samfunnet, enten de måtte befinne seg i matkø eller NAV-kø. Det er en uverdig mistenkeliggjøring, gjerne basert på nådeløs generalisering.

Til og med de som etter lange prosesser og helseproblemer har fått godkjent uføretrygd. Det mener vi må møtes med forståelse og empati, ikke stram pekefinger. Skal vi diskutere velferd og ordninger, bør vi være opptatt av å diskutere systemet og konsekvenser for kollektivet.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her