Man trenger ikke lenger kollapse i sofaen foran en action-serie for å kjenne litt spenning i hverdagen. Det er nok å ta en tur på matbutikken. Der nærmer prisingen av julemat seg dop-nivå, toppet av en en katt og mus-lek mot en helt ny type kriminelle.
Mer spesifikt er det dramasjangeren vi logger oss på mellom rader av svisker, skinke og nøtter. Her kan et skjerpet blikk fange opp spenningen mellom butikk-baronen og de lovløse. Sosialrealismen ved suppe-raden bekrefter at det blir stadig flere og helt nye kategorier butikktyver.
Mens ungdommer tidligere toppet naske-statistikken gjennom og la sjokoladeplater gli ubetalt inn i jakka, er det stadig flere småbarnsforeldre som i desperasjon tar en moralsk u-sving for å få middag på bordet. Ifølge NRK er det suppeposer og andre basisvarer de stjeler.
Sånn har det altså blitt. Mellom tørkede erter og leverpostei er det verken jakten på spenning, søtsug eller kampen mellom det gode og det onde som utspiller seg. Dramaet handler om å overleve, og flere butikker har ansatt vektere for å spane på kundenes jakt etter å fylle ungenes mager med mat.
Konsekvensene er alvorlige. Seks måneders fengsel risikerer middags-naskeren, og problemet er så utbredt at butikkene har profesjonalisert beviskjeden. Undercover-agenten, som tilsynelatende surrer litt forvirret rundt med energidrikk i kurven, står klar og buster mormor og de åtte ungene i det de skal forlate butikken. Med en pose ubetalte epler nederst i barnevogna.
Man skal ikke stjele, det vet vi. Vi vet også at den pågående dyrtiden har etablert betydelig mer nød i samfunnet. Undertegnede er en av flere som gjentatte ganger har kritisert myndighetenes manglende vilje til å ta merkbare sosiale grep.
Når julematen nærmer seg dop-priser er sjarmen med det frie markedet for lengst borte
Vi er derfor ikke vitner til en uendelig serie mellom helter og skurker, men en dokumentasjon på hvor lett selv et velfungerende og privilegert samfunn mister grepet om ansvarlige standarder. Ansvaret ligger hos myndighetene, men også hos ledelsene i butikkjedene. For de rikeste næringene er fryktelig flinke til å skape sympati rundt seg selv, samtidig som eierne av de store norske matvaregigantene lå på fjorårets topp-ti liste over landets aller rikeste. Sannsynligvis en posisjon som neppe har endret seg nevneverdig i løpet av 2023. Det er med andre ord ikke verre stelt i matbransjen enn at stadig større og svimlende overskudd tilfaller sjefen.
Samtidig har vi måttet høre på bransjens klagesang om at en uendelig rekke prishopp er en helt uunngåelig konsekvens av krig og elendighet, der ute i verden. Helt utenfor butikkenes mulighet til prispåvirkning.
Baksiden av at noen få matvare-konger samvittighetsløst tjener mest mulig er at det produseres kriminelle. Hittil lovlydige folk som nå tvinges til å stjele brød. Samtidig er årets julemat rekorddyr. Det erfarte også undertegnede da jeg plukket med et fenalår på forrige handletur. Det minste av det billigste merket kostet 771 kroner. Når beinet regnes bort ligger den reelle kjøttprisen på drøyt 1.500 kroner per kg. En prisvekst som dette er ute av kontroll.
Nå bør vi riktignok spise mindre kjøtt, men det er i overkant stusselig å servere kål som tilbehør til julegrøten. Matkonsernene burde, i anstendighetens navn, redusere prisene istedenfor å sende undercorver-agenter etter folk de selv har tvunget til å bli tyver.
Alternativt må den politiske ledelsen stramme kraftig inn på lovreguleringen av den såkalte «sunne priskonkurransen» i bransjen. Når julematen nærmer seg dop-priser er sjarmen med det frie markedet for lengst borte.
Vi skal helst ikke dit at mormor må skave tørkakjøttet opp i grams-poser og pushe det ut i den svarte vinternatta, for å tjene til mandel i grøten. Når ærlige slitere tvinges inn i kriminalitet på grunn av kunstig høye matvarepriser, er det noen lenger oppe i næringskjeden som må bustes og stilles til veggs. Før de forlater butikken.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her