Det går aldri et tog

Hvorfor blir vi nordlendinger så forbannet over et tog som aldri kommer? Altså Nord-Norge-banen. Hvorfor lar vi oss provosere og irritere over at togskinner nord for Narvik virker like utopisk som stortingspolitikere med rein samvittighet i anledning kjøp og salg av aksjer?

Jernbanedirektoratet er like positive til Nord-Norge-banen som vi nordlendinger er til de nå forestående syv-åtte månedene med snømåking. Men vinteren kommer. Garantert. Nord-Norge-banen kommer ikke. Og den garantien er praktisk talt like holdbar.

Direktoratets utredning konkluderer med at en jernbane fra Fauske til Tromsø, med en avstikker til Harstad, blir for dyrt. Altfor dyrt. 281 milliarder har prislappen etter hvert steget til.Det hevdes at det bor for lite mennesker langs en slik mulige togtrasé. Og nå er direktoratet mer enn noen gang før blitt opptatt av både reindrift og forskjellige miljøaspekter – beleilig nok. Kortet som alltid dras opp av byråkratiske flosshatter, er prosjektets mangelfulle samfunnsnytte. Et argument som det påfallende sjeldent blir vist til i de mer bebodde strøk av vårt langstrakte kongerike.

Artikkelen fortsetter under podcasten

Det finnes mange gode grunner for å bygge Nord-Norge-banen. Men vi er da såpass oppegående her på 69 grader nord at vi også ser en viss logikk i noen av motargumentene. For sjømatnæringa sin del pekes det på at banen ikke vil utrette en vesentlig forskjell. Veldig mye fisk sendes tross alt i dag med Nordlandsbanen og Ofotbanen. Mye går dit med trailere som henter fisken på utrolig mange forskjellige steder, hvor en jernbane aldri vil rekke fram.

Viktigst er kanskje likevel argumentet med å prioritere veinettet. Det bare må bli bedre – og det på alle bauger og kanter. Nå diskuteres det for eksempel et forslag om å utbedre innfartsveien til Tromsø, som ifølge NRK skal kunne halvere kjøretida mellom Bardufoss og Ishavsbyen. Hålogalandsveien i Sør-Troms og nordre Nordland er landsdelens største veiprosjekt, og vil forkorte kjøretida mellom Svolvær og Harstad med 40 minutter.

I tillegg finnes det en nærmest endeløs liste over transportutfordringer her oppe – ja, fremdeles nord for Fauske – i en landsdel hvis landskap mest av alt fortoner seg som gebrokkent og aggressivt, og i hvert fall ikke egnet for lune transportårer myntet på kjøretøy. Det finnes ikke penger til begge deler – både tog og utbedring av veinettet – stadig ifølge Jernbanedirektoratet, og her kan vi ta med Stortinget også.

Så hvorfor kan vi ikke bare hilse velkommen alle transporttekniske forslag av positiv karakter? Hvorfor skal vi absolutt også ha dette toget oppover til Troms? Og hvorfor føler vi oss så forsmådd hvis dette ikke blir noe av?

Det finnes to hovedgrunner til det. Det ene er at alle – absolutt alle – vil ha det best mulig og mest bekvemt utafor sin egen dørstokk. Sånn er det. Når ordføreren i Bodø, som naturligvis har togforbindelse, stod fram og mente at en videreføring av Nord-Norge-banen var aldeles unødvendig – ja, så mente han det. Nøyaktig det samme skjedde i Narvik, også det fra ordførerhold: Vi har jo allerede tog her. Hvorfor skal det legges skinner lenger nord? Og nå denne uka, hvor en sentral politiker i Finnmark stod fram med et ønske om bedre veier i hjemfylket, og slett ingen jernbane til Harstad og Tromsø. Som sagt: Folk er opptatt av eget nabolag, egen region og eget fylke.

Den andre grunnen konkluderer ikke bare med at vi skal ha det bra der vi er, men at vi rett og slett ikke tåler at andre ser ut til å få alt de vil ha. Eller som en kjent skikkelse på Senja en gang sa det: Misunnelsen er sterkere enn kjønnsdrifta!

Og det er der engasjementet stiger. Blodtrykket likeså. Altså i misunnelsens verden. For her bruker man jo vitterlig flere milliarder på en stortingsgarasje, og så finnes det ikke midler til noen skarve togskinner lenger nord i landet. Hørt sånt tull? Det kjøres på motorveier der sør med flere felt, og det på en asfaltkvalitet som får bildekkene til å stønne av vellyst. Mens vi her nord skifter dekk like ofte som vindusviskere. Og det regner ofte.

Det bor over 700.000 mennesker bare i Oslo. Det er over 200.000 mer enn i hele Nord-Norge. Regionene rundt hovedstaden er også folkerike. Uten et skikkelig samferdselstilbud ville en kollaps vært nært forestående. Erfaringsmessig er det også enklere å bevilge penger til formål som befinner seg nærmere maktas høyborg. Det hjelper heller ikke at antall nordnorske statsråder aldri har nådd noe imponerende nivå.

Vi føler oss oversett her nord – gang på gang. Og ikke så lite provosert. Men det igjen løser jo egentlig ingenting. Jeg mener, forklaringa på et problem er jo ikke nødvendigvis løsninga på det. Og i tilfellet med Nord-Norge-banen synes det ikke anno 2023, som alle tidligere år, å finnes noen løsning.

Så der står saken: Verdens rikeste land – Norge er på topp tre i 2023 — har ikke råd til Nord-Norge-banen. Og det gjør oss forbannet.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her