Hvem har vel ikke hørt ambisiøse ledere fortelle omverden om sine nye satsingsområder, hvor trylleformel nummer én er å fokusere. De skal gjerne øke fokuset på noe, har stort fokus på noe annet, fokusere på nye fokusområder, og selvsagt fokusere mindre på det som ikke funket. Hovedfokus framover blir å prioritere tøffere, slik at man holder fokus. På neste kamp, for eksempel.
Jeg skal ikke påstå at språk er like enkelt bestandig, og det kan faktisk være ganske uklart hvordan dette fokus-ordet egentlig bør brukes. Men det kan jo kanskje hjelpe å gå tilbake til kilden for å titte litt på hvor det kommer fra. Opprinnelig er ordet fra latin og betyr ildsted. Senere ble det først og fremst brukt i optikken, hvor varierende plassering av optiske linser bestemte skarpheten på et bilde.
Fokus som ildsted er ikke særlig mye brukt i språket, mens man ganske tidlig lånte ordets betydning i optikken over til annen bruk. I starten ble ordets opphav respektert, bruken var derfor begrenset til ulike varianter av i fokus. Man kunne typisk bringe, sette, være, stå, komme i fokus, på den måten at man trådte inn fra sida og ble klar og tydelig for folk i en sak. Fra uskarp til skarp, på en måte.
Men så utartet det seg, det begynte på 70-tallet, ifølge Språkrådet. Da dukket sterkere fokus opp. På åttitallet fikk vi både bredere og økt fokus, og på nittitallet dukket jammen høyere fokus opp i norske tekster. Så har vi fått både videre og større fokus på ting. Kanskje vi etter hvert, i det grønne skiftet, får et grønnere fokus. Og nå for tida, nå som alt tilsynelatende går så fort, kanskje vi snart får et raskere fokus også? Hvem vet, her kan alt skje.
Det vi i alle fall vet er at linsa er ute av fokus for lengst — den opprinnelige betydningen er helt borte. For meg er det kanskje innføringen av et bredere fokus som markerer det endelige farvel med alt som har med skarphet — i flere betydninger av ordet — å gjøre. Her snakker vi selvmotsigelse på et veldig, veldig høyt nivå.
Økt fokus er også fornøyelig. Hvis noe først er i fokus, er det i fokus, det nytter ikke å øke noe som helst da. Det blir litt det samme med verbet fokusere. Her er det vanlig blant mange språkbrukere å snakke om å fokusere mer på noe. Selvsagt kan man, hvis man for eksempel har et kamera, fokusere mer som i fokusere lengre. Man kan faktisk fokusere på noe i timevis før man knipser, men objektet blir ikke skarpere av det.
Det blir fort oppmærsmheit på min dialekt
Det fins folk som blir sure når de kommer over slik språkbruk. De får høyt blodtrykk av høyt fokus. Det er de samme folkene som får lyst til å renne hauet i veggen hver gang de ser en orddelingsfeil. Det skjønner jeg ikke helt. Om folk har slike tilbøyeligheter råder jeg dem til å lære av min kompis som heller tar bilder av språkligheter og deler dem med venner. Her en dag sendte han et bilde, av en plakat utenfor bakeriet i Mosjøen. Det stod: Fyrste kake. Kjempe god.
Så jeg skal ikke sette moralisering i fokus i det videre her. Folk må få fokusere på akkurat hva de vil, så lenge de gjør seg forstått. Og det er kanskje det som er så artig og litt spesielt med dette ordet; det har helt mistet sin opprinnelige betydning, men alle skjønner likevel hva det betyr. Det er muligens fordi det nesten alltid betyr oppmerksomhet? Alle vet det, og alle skjønner at man egentlig mener oppmerksomhet, men har akseptert at vi sier fokus i stedet. Artig fenomen, i grunnen.
Selv om jeg søker å unngå å harselere (det er kanskje for sent?) eller moralisere, må det kanskje være greit å lure seg frampå med et tips eller to? For det er ingen tvil om at fokus er blitt et moteord, et overrepresentert ord i norsk tale og skrift. For den litt språkbevisste kunne det derfor være et poeng å utvise litt kreativitet og annerledeshet, ikke nødvendigvis for å jåle seg, men for å bidra bittelitt til å beholde en viss bredde i språket.
Jeg har jo allerede vært inne på oppmerksomhet. Det er det aller enkleste grepet en kan ta. Det er helt innafor å både ha høyere, økt eller mer oppmerksomhet på en sak. Det er et litt lengre ord enn fokus, jeg ser den, og litt vanskeligere å si. Det blir fort oppmærsmheit på min dialekt. Men så lenge det er oppmerksomhet man mener, ikke fokus, kan det jo være greit bare bruke det?
Språkrådet har noen flere alternativ, som å konsentrere seg om, sette søkelyset på, sette høyere på sakslista. Jeg er redd alle disse alternativene er i ferd med å pensjonere seg, jeg ville i alle ikke råde noen ungdommer til å begynne med slik språkføring, det ville gjort dem venneløs over natta. Da heller jeg mer mot enkle, nedskalerte uttrykk. I stedet for dette skal vi fokusere mer på kan man ganske enkelt si: Dette skal vi arbeide mer med. Om det ikke holder, skal vi se mer på saken.
Å holde enkelhet i fokus er en kunst.