Alternativt blir den ferske fiskeriministeren den første med ryggrad til å faktisk parkere den stinnrike industriens omfattende og grenseløse brudd på dyrevelferdsloven. Til den jobben trenger Ap-ministeren usedvanlig integritet og justisdepartementet med på laget. Samt kunnskap om den slagmarka hun begir seg ut på.
Nå er dyrevelferden for oppdrettsfisk så graverende elendig at omtrent alle fisk fra Vestlandet til Trondheim er syke. Erfaringsmessig kryper statistikken videre nordover. Forskerne vet hva som hjelper, næringa gir totalt faen i det — og myndighetene virker som vanlig handlingslammet.
Det er en stor, alvorlig og prekær oppgave den ferske fiskeriministeren går på vakt til. Samtlige av hennes forgjengere har snublet i oppgaven å vise at selv oppdrettnæringa må forholde seg til norsk lov. Det store spørsmålet er om Myrseth også vil ende opp med å bli snurret rundt lillefingeren av det massive lobby-maskineriet — eller om hun vil klare å stå sjøbeint og prinsippfast ved roret.
De siste ukene har vi fått presentert et nytt lavmål av sjokkerende dokumentasjon på hvor ille oppdrettsfisken har det. Den lider og dør i hopetall i merdene. Av trengsel, sykdom og skader. Vi har også fått dokumentasjon på hvordan næringen fortsetter kynismen ovenfor både lovverket og forbrukerne, ved å sende sjøl-dau og dødssyk fisk til fiskedisken. God appetitt, folkens.
Denne næringa, som unisont legger seg på rygg og spiller skadeskutt offer hvis noen hvisker ordet «skatt», demonstrer i praksis at de baserer seg på lovbrudd, smutthull og manglende straffeforfølgelse når de samler mest mulig profitt på minst mulig empati. Dyremishandlingen er graverende, og fortsetter i stadig større omfang.
Massive angrep av lakselus. Smertefull og delvis dødelige avlusningsmetoder. Trengsel som gir åpne kjøttsår, infeksjoner og smerter. Sykdommer som spres uhemmet på grunn av for mange fisk i merdene. Gjellesykdom som innebærer sakte kvelning.
Så velkommen på vakt, Cecilie Myrseth. Her kreves det stødig opprydding og tydelig grensesetting
Vi har sett foto av tykke lag med død fisk som blir liggende på bunnen av merdene. Forskere som gjentar at det ligger enormt dyreplageri bak disse funnene, og at det eneste som kan hjelpe er å redusere antall fisk per oppdrettsenhet. Hvilket vil innebære litt mindre fortjeneste, og dermed er helt uaktuelt for næringa å rette seg etter.
Vi står ovenfor et enormt avvik mellom hvordan samfunnet håndterer, straffeforfølger og ansvarliggjør dyremishandling over og under vann. Når en bonde vanskjøtter og mishandler fjøsbesetningen delvis til døde, blir det rettsak og fengsling. Ofte med livstidsforbud mot å jobbe med dyr igjen. Rett og viktig. For alle er slett ikke skikket til å ha ansvar for dyrevelferd.
Men når mishandlingen skjer i havet er verken straffeforfølgelsen eller fordømmelsen i nærheten av et tilsvarende kaliber. Da reduseres både fagfolkene på dyrevelferd og kontrollorganet Mattilsynet til ubetydelige narrer. Men fisk er dyr med rettigheter, selv om lobbyen bruker begrepet «marin protein-produksjon» for å ødelegge inntrykket av at dette er levende individer som skal behandles deretter.
Selv om Mattilsynet innimellom ilegger oppdrettsnæringa tilsynelatende kraftige straffebøter for ulovlig drift og dyremishandling, blir summene ubetydelig lommerusk for den gigantiske profittmaskinen. Som bare fortsetter å selge kadaver-proteiner til blodpris gjør kundene til uvitende åtseletere.
I tillegg til at vi stadig ser politikere tape integritet og ideologisk fotfeste i møte med den smiskingen, smøringen og enorme pepringen av propaganda som oppdrettsindustrien utsetter enhver som entrer manesjen med, utsettes også kritisk media for uakseptabelt press.
Etter at undertegnede har forfattet flere kommentarer om maktmisbruket i fiskerinæringa, er erfaringen tydelig. Det finnes ingen tema som aktiverer en tilsvarende trimmet skit-kvern. Usaklige motangrep, forsøk på latterliggjøring, spredning av løgner og personhets er en del av det lobbyen og dens trofaste disipler møter kritiske stemmer med.
Men det som virkelig bekymrer er hvor mange andre journalister som tar kontakt. De kjenner seg igjen, og deler at de tidligere har jobbet med å forfølge og dokumentere pengene og lakselusenes hensynsløse vandring, men at de etter hvert ikke har maktet å stå i stormen av hets som følger med. Deres kritiske penn på vegne av demokratiet har blitt kvalt, sammen med den gjellesyke fisken.
Så velkommen på vakt, Cecilie Myrseth. Her kreves det stødig opprydding og tydelig grensesetting. Som fersk fiskeriminister svarte du NRK at denne dyremishandlingen skal stoppes. Nå må du levere. Men uten virkelig merkbare sanksjoner i potten virker prosjektet håpløst.
Dyrevelferdsloven skal og må medføre betydelige fengselsstraffer og fradømming av næringsrett også innen havbruk. En veik oppfordring om å «anmode næringen til å selv ta ansvar» må vi være helt ferdig med nå. Både fra politisk og juridisk hold.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her