Vi er opplært til å tro at lokaldemokrati er et udiskutabelt gode. Nå viser kartet over det faktiske terrenget den den kommunale organiseringen er bøddelen som setter nådestøtet i den norske stoltheten og identiteten.
Den frie naturen, som vi liker å kalle den. Altså uberørt og autentisk utmark og fjord som rommer et friskt biologisk mangfold av fauna, småkryp og dyr. Flekker av den ekte jordkloden som også mennesker kan benytte som livsgrunnlag og rekreasjon, sammen med resten av gjengen som kravler rundt her.
Samtidig som menneskeflokken liker å tro at vi er den skarpeste arten i skuffa, velger vi å ignorere det store bildet. De faktiske sammenhengene. Utallige vedtak viser at vi finner utsikten til egen nesetipp bedårende, og valser ned en alarmerende mengde natur.
Planter, insekter og dyrearter kreperer i rekordfart, og hele økosystemet settes i fare. Ingen advarsler biter på så lenge vi kan klamre oss til noen syltynne argumenter for å koke kloden i olje og kvele myr, skog og fjord med hyttefelt, veier og oppdrett.
Den nye tankegangen må være naturvern eller å bygge samfunn på bærekraftige verdier. Også en del mennesker vil faktisk bo perifert
NRK har publisert artikkelen «Norge i rødt, hvitt og grått», oppfulgt av tv -serien «Oppsynsmannen» som viser hvor overveldende raskt vi destruerer eget land. Hver eneste time gruslegges et norsk naturareal på størrelse med en fotballbane. 90.000 oppdrettstorsk slippes konsekvensløst ut i havet der den destruer villfisken, tonesatt av intens bagatellisering fra ansvarlig næring. Vindturbiner legger svære fjell og beiteområder døde, og naturlig urskog utgjør nå knapt 1,7 prosent av gamlelandet.
Den Norske Turistforening: – Politikerne må våkne
Alt dette skjer uten at noen verken setter grenser eller egentlig bryr seg med å skaffe en overordnet oversikt. Omsorgssvikten mot alle andre arter skjer samtidig i et ubegripelig omfang. Kanskje aller mest fordi vi krampeholder på selvstyret til kommunene, der det overordnede målet tilsynelatende er å klippe stadig flere snorer for såkalt næringsutvikling. Noen arbeidsplasser er premien mot at fjorder, skoger og fjell veksles inn i lyssky formuer i skatteparadis. For godt. Det er rett og slett en jævlig dårlig deal.
Vi kjenner det igjen. Kommunepolitikere som snakker varmt om synergi-effektene av flere hyttefelt, enda villere ekspandering av oppdrett og mer industri. Synergi, som betyr sammenheng, har blitt det nye idiot-begrepet. Som automatisk skal assosieres til at økt press på naturen er positivt og uunngåelig. Selv om de politiske sakene som flittigst leverer synergi som argument, ser ut til å være de minst konsekvens-utredede. Samtidig som de egentlige sammenhengene slett ikke tas høyde for.
Den nasjonale synergien ser vi nå konsekvensene av. Selve grunnideen om at kommunene er de beste til å forvalte egen region, må revurderes. I alle fall reguleres mye kraftigere. For selv om det har vært informert med megafon at vi står i både en miljø- og naturkrise, så har naturtapet eskalert.
Verdiene vi her snakker om er alt for sentrale til å overlates til en glisende ordfører som mener synergien av enda et hyttefelt er hysterisk positiv, fordi tante på lokalbutikken kanskje får noen flere sommerkunder, samt at noen gamle kjenninger som flyktet til Sveits, kan finne det betimelig å bli den nye hyttenaboen.
Igjen har debatten om private bindinger og korrupsjon i kommune-Norge blomstret opp. Med rette. I forlengelsen av dette må vi tørre å snakke om dilemmaet at befolkningen fordummes av populistiske lokalpolitikere som dessverre ikke evner å ta det ansvaret de har fått delegert.
Tiden er også moden for å revurdere flere vedtatte sannheter. Det er for eksempel ikke sikkert at alle bygder bør overleve som befolkede samfunn, uansett kostnad for naturen. Selv om noen arbeidsplasser frem til nå har fungert som et lammende argument i lokalpolitiske debatter, er områder som etter hvert huser andre arter enn mennesket, slett ikke døde plasser. Det er objektivt sett naturområder under restitusjon. Altså det vi nå virkelig mangler.
Når valget står mellom arbeidsplasser, men utryddet kysttorsk, villaks og dødt fjell, er verdien av enda en snorklipping langt fra åpenbar. Den nye tankegangen må være naturvern eller å bygge samfunn på bærekraftige verdier. Også en del mennesker vil faktisk bo perifert. På grunn av naturen, ikke på tross av den.
Professor i biologi, Dag O. Hessen, er en av fagfolkene som kaller naturtapet for kritisk, så nå må stortingspolitikerne pelle seg på jobb. Ta inn at tiden for å skryte opp det sviktende lokaldemokratiet er over. Når idealer havarerer må ansvarlige grep tas. Det er bare strengere naturvernlover, samt steinhard håndheving av dem, som kan tvinge de norske kommune-synergiene på rett kjøl.
Bare ved å ta konsekvensene av at den grenseløse ekspanderingsfesten har kommet fullstendig ut av kontroll, kan positive og gode valg for framtidens Norge tas. Det haster.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her