Slik kunne overskriftene sett ut etter høstens kommunevalg dersom en tenker seg Statsforvalteren som politisk aktør.
Når jeg søker i Balsfjord kommunes postlister går «Statsforvalteren» om igjen, og om igjen, både som avsender og mottaker. Jeg antar dette går igjen over det ganske land. I år er det frem til i dag 134 journalposter å finne med Statsforvalteren, hvorav den siste er en sak om fradeling av tomt på 1,4 mål i Malangen med hele 64 dokumenter att og frem som nå er hos setteforvalter i Nordland!
På hvert bidige kommunestyremøte må det tas stilling til de evige innsigelsene som enten skal aksepteres, eller trasses. I 99,5 prosent av tilfellene ties det samtykkende, men med hederlige unntak er det ordførere som taler Statsforvalteren modig midt i mot.
Hersketeknikk? For bak hver innsigelse ligger det skjult budskap om, og dersom, den og den innsigelsen ikke lukkes, så kan faktisk, det og det tiltaket, henge i en tynn tråd. Eksempler i det siste er den 20 år lange føljetongen om havna på Bergneset med Statsforvalteren i hovedrollen, en minimal flytebrygge på Slettmo og kommunens arealplan der store forhåpninger om 1.000-2.000 arbeidsplasser på Stormoen var nok til å måtte sluke rått både reindriftas innflytelse og makt, samt rådighetsbegrensinger for 100 meter på begge side av tamokelvene, blant annet.
Jeg nevner det siste fordi jeg bor der, og har sett at de vedtatte rådighetsbegrensinger ødelegger for næringsvirksomheten der. Men det berører også hele kommunen, og står i grell kontrast til ønsket om en levende og verdiskapende kommune.
Mandatet til Statsforvalteren i teorien: «Statsforvalteren skal bidra til at Stortingets og regjeringens retningslinjer blir fulgt opp. Dette skjer ved at statsforvalteren utfører forvaltningsoppgaver på vegne av departementene, og ved at statsforvalteren overvåker kommunenes virksomhet og er klageinstans for mange typer kommunale vedtak». Embetet har historiske røtter fra middelalderen, og kunne like gjerne hett Amtmannen for min del.
Jeg synes ordningen er udemokratisk, og har blitt en stat i staten. Bare ordet «overvåke» gir meg grøss over ryggen. Vi har skiftende regjeringer som belønner sine utvalgte med et statsforvalterembete slik presidenten i USA der gjør med innsettelser i Høyesterett. Statsforvalteren har altså som oppgave å følge opp den til enhver tid sittende regjerings vilje. Allerede der oppstår det konflikt mellom lokaldemokratiet og de som regjerer statsfovalterkontoret.
Eksempelvis dersom det skulle bli et høyredominert kommunestyre et sted, vil det i teorien være slik at en sittende venstreregjering gjennom sine vedtak og statsforvalteren, kunne overprøve det høyredominerte kommunestyre, og med det undergrave det lokale demokratiet? Eller en høyreorientert statsforvalter som gjør en høyresving på et venstrevridd stortingsvedtak. Jeg bare lurer?
Interessen for lokalpolitikk er laber, og folk er sånn passe interesserte. Mistroen til politikere gjennom senere års ministeravganger og solbriller har ikke vært større på lenge
Så er det sånn at embetsverktets ansatte blir ikke skiftet ut ved vekslende regjeringer. Det gir rom for at det over tid setter seg en kultur i veggene, og rekrutteringen ved nyansettelser farges av de kriterier denne kulturen trenger for sin kontinuitet. Det oppstår en konformitet som gjør seg gjeldende gitt de toneangivende for etablerte holdninger. Så til slutt og sist handler det synsing forkledt som fortolkning?
De ti siste år har embetsverk og byråkrati est ut på en skremmende måte. I Tromsø kommune er saksbehandlingstiden på et planforslag økt fra tre til fire år på kort tid. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva dette betyr i kostnader for saksbehandling og utsatt drift for næringsutøvere og -etablerere.
Med den detaljstyringen statsforvalteren nå legger for dagen påfører de også kommunenes administrasjon enorme kapasitetsbelastninger samtidig som de som jobber i kommuneadministrasjonen blir usikker. Kanskje de søker «trygge» løsninger hos statsforvalteren fordi de har lært at det er statsforvalteren som sitter med bukta og begge endene; som en syvende far i huset.
Det gir nok et lodd på vektskåla mot lokaldemokratiet. Her må det vanntette skott inn mot statsforvalteren. Kommunens administrasjon må i større grad utøve eget skjønn etter kommunestyrets retningslinjer for at lokaldemokratiet skal ha mer reell betydning enn symbolsk. I forlengelsen av dette må kommunens administrasjon være trygg på at kommunestyret tar ansvar for de føringer som gis politisk for saksbehandling og forvalting basert på norsk lov. De regjeringsgitte lokalpolitiske styringsprinsippene som nærhet og forholdsmessighet må komme til sin rett; og ikke bare være fine ord.
Makt eller avmakt. Erfaringskunnskapen fra det å utøve lokalpolitisk skjønn forringer denne evnen bit for bit hver gang innsigelsene strammer inn det politiske mulighetsrommet med nasjonale retningslinjer som alibi.
Store ressurser brukt på uttrøttende saksbehandling tærer på initiativ og ressurser som kunne vært brukt på skoler og eldreomsorg. Et sløseri vi hittil ikke har sett maken til der statsforvalteren sitter med Robek--lista som pisk til syvende og sist. Forenklet, smidig, forkortet saksbehandling vil bety særdeles mye for næringslivets forutsetninger for etablering og drift. Vet om mer som èn næringslivsleder som river seg i håret av overkomplisert byråkrati og flisespikkeri.
Interessen for lokalpolitikk er laber, og folk er sånn passe interesserte. Mistroen til politikere gjennom senere års ministeravganger og solbriller har ikke vært større på lenge. I stedet for å la folk til å stille til valg kunne kommunen like gjerne vært administrativt drevet med kontrollerende detaljstyring av statsforvalteren; er en tanke jeg gjør meg. Det ville neppe vært store forskjellen slik det er blitt.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her