EUs energikommissær Kadri Simson var på besøk i Norge 7. mars, og satte sinnene i kok i Senterpartiet. Energipolitisk talsperson i Senterpartiet, Gro-Anita Mykjåland, føler behov for å protestere med at «folket eier krafta, ikke EU». Men dette er et slag i luften. Det er ingen seriøse aktører som har hevdet noe annet.

Det er norske myndigheter som bestemmer hvilke kraftverk som skal bygges ut, om og til hvilke land Norge skal ha kraftutveksling, og det er norske skattebetalere som høster grunnrenten fra norske fossefall. EU har aldri foreslått å endre på dette.

Kadri Simson fastslo to ting. Det ene er at Norge er forpliktet etter EØS-avtalen til å ta inn EØS-relevant lovverk fra EU i norsk lov. Det gjelder også ren energipakken fra 2019. Det er ikke en trussel fra Kadri Simson. Det er et faktum. Alternativet er å sette EØS-avtalen i spill. Det vil ikke være klokt.

Når alle piler peker nedover er det kanskje forståelig at Mykjåland helst vil rette oppmerksomheten mot EU, enten den oppmerksomheten er berettiget eller ikke

I den geopolitiske situasjonen vi står i nå, preget av krig i Europa, mer proteksjonisme og økonomisk nasjonalisme i store deler av verden og muligheter for et svekket NATO etter valget i USA til høsten, så er det åpenbart i Norges interesse å videreføre vårt nære samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen.

Vi er et lite land med en åpen, internasjonal økonomi, og er spesielt sårbare i usikre tider internasjonalt. At Mykjåland fremstiller samarbeid med Europa som en trussel for Norge, mener jeg derfor er spesielt.

Det er vanskelig å forstå hva motstanden fra Senterpartiet mot ren energi-pakken egentlig bunner i. De aller fleste rettsaktene er helt i tråd med regjeringens — og Senterpartiets — egen politikk, for eksempel høyere mål for fornybar energiproduksjon og energieffektivisering og sterkere forbrukerrettigheter.

Høyesterett har også tydelig tilbakevist Senterpartiets fortelling om hva Acer er, og hvilken innflytelse dette organet har på norsk politikk. Senterpartiets motstand mot pakken sier mer om partiets politiske opportunisme enn om realitetene.

Det er samtidig ganske oppsiktsvekkende hvordan Mykjåland og Senterpartiet vrir seg unna sin egen historie. Så vidt jeg kan huske så var det olje- og energiminister Terje Riis-Johansen (Sp) som forpliktet Norge til å være med på å utvikle et nordsjønett, under Stoltenberg II-regjeringen.

Videre var det Ola Borten Moe (Sp) som inngikk avtale om å bygge de to siste kablene til England og Tyskland, etter at et offentlig utvalg, der Marit Arnstad (Sp) var nestleder, hadde konkludert med at det av hensyn til Norges forsyningssikkerhet burde bygges kabler til flere land utenfor Norden.

Det andre Kadri Simons snakket om, var at vi med tiden vil bli tettere knyttet til EU gjennom flere hybridkabler. Det er akkurat det samme som statsminister Støre og energiminister Aasland har sagt før henne, og som til og med Senterpartiet og Mykjåland innrømmer fra tid til annen — nemlig at etter hvert som det bygges ut havvind i stor skala, så må den kobles på et nordsjønett gjennom hybridkabler.

Disse kan være større til Norge enn til andre land, slik at mesteparten av strømmen presses hit og strømprisen presses ned. For Høyres del er det ikke en aktuell problemstilling å bygge flere rene mellomlandsforbindelser.

Høyres mål er at rimelig strøm skal være et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv, og et gode for norske husholdninger. For å oppnå dette må vi bygge ut mer kraft og nett, og bruke energien mer effektivt.

Fasit etter to og et halvt år med Senterpartiet i regjering er at det er gitt konsesjon til 0,3 TWh med ny kraftproduksjon (mot 16 TWh under forrige regjering), nettinvesteringene lar vente på seg og enøk-satsingen uteblir. Det er ikke mye å skryte av.

Når alle piler peker nedover er det kanskje forståelig at Mykjåland helst vil rette oppmerksomheten mot EU, enten den oppmerksomheten er berettiget eller ikke. Alt for å unngå å snakke om resultatene av egen politikk.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her