Opprustning av lokaler. Mer praktisk læring og materialer tilbake til skolen. Regjeringens lansering av hvordan grunnskolen skal reddes ut av dagens teori-ørske er et glitrende tablå. Spørsmålet er om kommunene faktisk vil følge opp.
Det har vært interessante tider på nyhetsfronten om ståa i skolen, for samme uke som rektorene fortviler over at digitaliseringen har blitt en klamp om foten, der hele budsjettet går med til nettbrett og levner lite og ingenting til verken fysiske skolebøker eller fornuftige lærings-apper, kommer også motsatsen: En storstilt satsing på hvordan gjøre skolen mer praktisk, interessant og inkluderende.
Meldingene rundt den norske skolen virker motstridende og rotete. Men for at samfunnet skal lære hva som er lurt og direkte teit innen utdanning av barn, er det avgjørende å adresse hvor de smarte versus forhastede innfallene egentlig kommer fra. For lære bør vi. En maraton av endeløse og mislykkede reformer er slitsomt og negativt for både elever eller lærere.
Digitaliseringen av skolen skjedde gjennom noe så tvilsomt som kommunepolitisk populisme. Innført uten grundige utredninger, høringsrunder og pedagogiske vurderinger. Nettbrett til alle ble et stunt der seksåringene i stor grad ble fratatt sine rettigheter i skolen. Som handler om variert, praktisk utfolding og lek som overordnet innhold.
Vi må følge pengene. Denne gangen skal de nå ungene, for en gangs skyld
For når flertallet i kommunestyresalen fikk banket gjennom datamaskiner til ungene, tok de ikke høyde for hva undervisning egentlig innebærer. Hva bøker, håndverksutstyr eller innhold i skjermene koster. I stor grad robbet de skolene for det som undervisningen må bestå av: Pedagogiske, varierte verktøy som fanger alle elevene på deres premisser.
Erfaringene har blitt stadig tydeligere de siste årene. Selvfølgelig var det feilslått å la ufaglærte politikere blande seg i undervisningen. Det at ungene også trenger å øve på digitale verktøy, er ikke det samme som å tømme skolene for alt annet enn bare skjerm. La oss aldri oppleve noe så dumt igjen. For bare et fåtall kommuner har klart å ta ansvaret å reversere noe av skjerm-ekstremismen gjennom å droppe nettbrett i barneskolen.
Når regjeringen nå legger fram sin stortingsmelding for 5.-10. trinn, er det med et ambisiøst mål om å ruste opp norske skoler for åtte milliarder de neste åtte årene. Med fullt fokus på å gjenopprette sløydsaler, skaffe materialer, verktøy og mangfoldige muligheter til å flette både håndverk, praktiske øvelser og bevegelser inn i de teoretiske fagene.
Denne gangen har man vært smarte nok til å utrede saken. Spørre pedagogene hvor skolen trykker. Svaret var, som forskningen også tilsier: Det trengs langt mer praktisk og kreativ tilnærming i undervisningen. Skolebygningene må rustes opp og tilrettelegges for dette. I istedenfor å tømme klasserommene for maleskrin og hammer, må vi tilbake til en material- og aktivitetsbasert skole.
Endelig. For praktiske fag bør ikke bare handle om sløyd og gym. Fysiske øvelser er det som skal til for å engasjere bredt inn i både ligningens, grammatikkens og naturens mysterier.
Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) kunne begeistret meddele at dette vil innebære en storstilt oppussing av norske grunnskoler. For gjennom noen mørke tiår med hallelujastemning rundt testing og teori har lokalitetene for praktisk læring forsvunnet. Hun tror at endringen også vil hanke inn guttene, som i betydelig grad har falt av skolevogna de seneste årene. Så langt en glitrende festtale. Men så kom den formuleringen som får det til å spøke faretruende i kulissene: Kommunene skal i samarbeid med skolene disponere de midlene som trengs.
Kommunene altså. Som for sjelden styres av faglig tyngde og idealisme, men av politiske posisjoneringer, lobbyisme, hestehandler, trange budsjetter og populisme.
Så ærlig må vi være om hvordan ting egentlig henger sammen. Dette forklarer samtidig hvorfor kommunene ikke jevnt over gjør en imponerende jobb når det kommer til å sikre innholdet i sine lovpålagte oppgaver, som skole og helse. Den overdrevne digitaliseringen av skolen er bare ett eksempel.
Så hvordan skal vi som foreldre og samfunn kunne stole på at det som er en faglig begrunnet nødhjelpspakke til elevene, faktisk når ungene? Uten at administrasjonen spiser av lasset for å tette noen av de mange kommunale budsjett-hullene?
Det kan vi ikke stole på. Derfor må samtlige være våkne og på ballen for elevene i årene som kommer. Det gjelder ikke minst rektorene som er de første til å se om nødvendige og betydelige midler faktisk treffer deres skole, eller ikke.
Vi må følge pengene. Denne gangen skal de nå ungene, for en gangs skyld.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her