Politikk handler om å gi og ta, eller så heter det så smukt; vi fordeler godene til fellesskapet. Vindmøller på land og til havs krever store arealer, arealer som ikke bare tilhører fellesskapet, men tilhører også en næring, eller en næringsvei.
Med å beslaglegge store områder av hav for å skaffe fornybar energi, så fortrenges en også en av de viktigste primærnæringene våre. Fiske har i mange generasjoner vært en stor inntektskilde, ikke bare til fiskere og tilvirkerne, men også en stor eksportinntekt til til landet. Det er tvilsomt om havvind greier å kompensere for områdene fisken og fiskere blir fortrengt fra.
Hva så med landbasert vindkraft? Nå har staten allerede en gang tapt i Høyesterett for utførte overgrep mot reindriftsnæringen, det er tvilsomt om et storting og en regjering vil pådra seg et lignende nederlag i Høyesterett en gang til.
For å unngå et nytt nederlag må det forhandlinger til. Det hele dreier seg om å gi og ta. Det er hevet over en hver tvil at utøverne av reindrifta ikke vil gi fra seg noe av sine rettigheter i sine beiteområder uten å få en evigvarende kompensasjon. For å sette beiteområdene litt i perspektiv, så er det plass til nesten to land som Danmark i beiteområdene i Nordland, Troms og Finnmark.
Så kommer tusenkronersspørsmålet: Hva skal staten bidra eller gi av når reindriftsnæringen skal fraskrive seg store områder av sitt beitegrunnlag for at Norge skal bli et batteri som kan forsyne store deler av Europa med strøm og gass? Det er tvilsomt at utøverne av reindrifta vil få en del av overskuddet på strømsalg som kompensasjon for sine tap. Forsåvidt en lur idé, kompensasjon til reindriftsutøverne kan da bare legges på nettleia.
Et legalisert ran av norske innbyggere
Å være spåmann i politikken er en særdeles vanskelig øvelse, i særdeleshet når partiledere velger å hoppe bukk over eget partis landstyrevedtak om at Melkøya ikke skal elektrifiseres. Det som er nærliggende å tro, er at utøverne av reindrifta vil måtte redusere på dyretall, og i de områder de får utøve sin næring vil reindrifta få tildelt lukrative avtaler som med stor sannsynlighet vil går på bekostning av det øvrige fellesskapet.
Hva med fellesskapets rettigheter til å fiske i elver og vassdrag, eller retten til bærplukking? Det er nærliggende å tenke tanken at utøverne av reindrift skal få enerett til utøvelse av det som andre innbyggere har tatt som en selvfølge, eller har hatt som inntekter som for eksempel nordlysturisme. Kan det bare blir reindriftsnæringen som har rett til å frakte turister på snøskuterturer for visuelle opplevelser?
Om det skulle bli slik at staten tar rettigheter fra fellesskapet for å oppnå tillatelse til å fortrenge en annen næring, så vil det bli grobunn til uenigheter og konflikter mellom en næring og den øvrige bosetningen.
Forskjellsbehandlingen mellom Equinor og næringslivet ellers er skremmende. Fiskeindustrien på Nord-Senja ble pålagt å betale kostnadene for linjeutbygging for å få nødvendig strøm til sin industri. Equinor som er et statlig selskap, der tvinger staten/regjeringen allmuen til å betale for elektrifiseringen av Melkøya. Equinor vil tjene inn milliarder på økt gass salg, uten at omkostningen med elektrifiseringen blir belastet selskapet. Et legalisert ran av norske innbyggere.
Det som skulle bli en klondyke for Finnmark og Hammerfest ender opp som en tragedie. Hammerfest kommune er på konkursens rand med tre milliarder i utestående fordringer, og Finnmark ranes for elektrisk kraft. Mens regjering og storting prøver å sole seg i glansen om at Norge trolig er det eneste landet i den siviliserte verden som vil nå klimamålene.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her