LENGE FØR AVGANG hadde jeg skjønt at det var for godt til å være sant. Dagen hadde startet unormalt velsmurt. Frokosten stod på bordet da jeg våknet, og morrasveisen så faktisk ikke så ille ut som den pleier. Bagasjevekta viste akkurat under kilosgrensa og sikkerhetskontrollen gikk i overkant kjapt og enkelt med en hyggelig vakt som henviste meg til gaten. Jeg er ikke veldig flybereist, men underbevisstheten slo rød alarm, for dette måtte bare være for glamorøst enkelt.
Si din mening i kommentarfeltet under
VEL INNE I FLYET fikk jeg være foruten en illeluktende, svett tjukkas på fanget, da jeg av en veldig sjarmerende middelaldrende dame ble henvist til et vindussete som jeg skulle få disponere helt for meg selv. Jeg tenkte at Widerøe kanskje ikke var så lumskt som folk skulle ha det til. Visstnok var flyet ganske lite og intimt, og det er antakelig det første flyet jeg har flydd med som har propeller. Flyet letta, vi fikk gratis sjokolade, og veien hjem til Finnsnes så lovende ut.
PILOTEN VIRKET forbløffende trivelig der han kommenterte Bodøs natur og begivenheter som om selve Paven var copilot. — Vi lander på Evenes lufthavn om bare en halvtime, sa han. Vel. Etter en ti minutters sirkling over Bodø, fikk vi beskjed om at flyet måtte nødlande på grunn av en minimal teknisk feil med flyets dynamo. Heldigvis har jeg ikke arvet min mors flyskrekk tenkte jeg, og takket min skaper for at hun ikke hadde aning om hva som nå skjedde, eller Gud forby, at hun var her.
NØDLANDING? Spurte jeg meg selv. Jeg konkluderte med at det var den terminologien de brukte da noe farlig var på ferde og det var eneste utvei. Dynamo? Tenkte jeg. For lenge siden ville pappa lære meg bilens mekanismer, så ordet dynamo hadde jeg hørt før. Uheldigvis for meg var det etter iphonens inntog, og sjansen for at jeg da var mer opptatt av den, er stor. Alle passasjerene gispet og, jeg er sikker på at det var noen som benyttet seg av muligheten og fjertet. Det gjorde ikke situasjonene bedre. Oksygenmaskene kom i så måte ikke ned, og jeg måtte inhalere gammel fis, mens jeg konsentrerte meg om å holde roen, maska og en tørr underbukse.
VEL NEDE PÅ FLYPLASSEN i Bodø — igjen, fikk vi beskjed om at teknikere var på plass for å redde dagen til omtrent tjue ventende passasjerer. Det var et lite teknisk problem som ikke ville få betydelig innvirkning på flyruta, sa de. Så enkelt var det ikke. Flyet måtte til hangar for videre undersøkelse, og jeg måtte traske inn på flyplasshelvetet igjen. Det var kanskje noe i det, da piloten sa at dette var flyets første avgang på en stund.
ETT SKRITT FRAM OG tre nye skritt tilbake. Da jeg for andre gang måtte gå gjennom sikkerhetskontrollen fikk den samme sikkerhetsvakten for seg at jeg så ut som en terrorist, han kalte det for «tilfeldig sjekk». Jeg måtte kle av meg begge skoene og jakken. Jeg måtte stå på en fot mens han repeterende tok seg tid til å beføle en tjue år gammel gutt opp og ned. Selv tenkte jeg at det måtte være på grunn av morrasveisen og at jeg krakilsk stresset for å komme meg av gårde for å henge meg på de andre passasjerene. Tiden gikk og jeg hadde fått tildelt et nytt fly som skulle gå til Narvik, med videre transport til Evenes.
ENDELIG, TRE TIMER senere skulle flyet lette. Vi fikk sjokolade igjen, og flyvertinnen beklaget så mye ovenfor utålmodige flygjester. Nå hadde jeg rimeligvis fått en halvfeit kompanjong i sidesetet. Da piloten skulle annonsere avgang sa han så klart at vi måtte bli sittende, fordi bagasjeluka var defekt — det også var et minimalt problem som ikke kom til å få betydelig innvirkning på flyruta. Der satt jeg, fastklemt ved vinduet, med en halvfeit eldre herre som gomlet sjokolade i fleng. Ærlig sagt, ønsket jeg at flyet hadde styrtet første gang. Om lag en time senere, hadde jeg fått bussjåførrumpe etter hyppig flysitting. Vi landet omsider i Narvik, jeg kapret den første taxisjåføren jeg så, og vi kom oss av gårde til Evenes der min bil var nedsnødd, og holdt en innetemperatur på minus åtte grader. Nå kunne jeg endelig ta fatt på kjøringen til Finnsnes.
AT JEG IKKE ER en veldig flybereist person er egentlig veldig greit hvis det er slik det fungerer.