Forsvarsekspertene er raskt ute og stiller spørsmål ved om forsvarskonseptene som langtidsplanen bygger på vil endres vesentlig ved at Sverige og Finland blir medlemmer av Nato.
Tormod Heier maner til nytenkning, og sår tvil om at Indre Troms ikke bør være Hærens tyngdepunkt, og lanserer at tyngdepunktet må ligge i Nord-Sverige eller i Nord-Finland. Heier har aldri gått av veien i sin iver etter å skape overskrifter, men hans treffprosent som forsvarsanalytiker ligger på et bunnivå. Han har bommet på stort sett alt som er mulig å bomme på, spesielt i forhold knyttet til Russland.
For det første strider dette mot Natos artikkel 3, som forutsetter at hvert land må inneha selvstendige kapasiteter, hvis man skal forvente hjelp fra alliansen hvis artikkel 5 skulle komme til anvendelse. Norge undertegnet i 2017 Natos kapabilitetsmål, der en fullverdig brigade med fire høyt oppsatte manøverbataljoner, var det eneste absolutte krav fra Nato til Norge.
I dette lå det en erkjennelse i at Hæren var for liten i kjølvannet etter årevis med nedskalering av forsvarsgrenen. Fagmilitære råd med påfølgende langtidsplan etter dette slår fast at Brigade Nord må kompletteres. Dette ligger selvfølgelig fast også etter at Sverige og Finland nå ser ut til å bli en del av Nato.
Alt i alt vil et samlet Norden inn i Nato forsterke behovet for en fullverdig brigade i nord
Russland sitter på ett sikkerhetsstrategisk trumfkort ovenfor vesten, og det er den samlede kapasiteten til den russiske nordflåten med nukleære kapasiteter, som i hovedsak har base nær Murmansk. Det irrasjonelle sikkerhetspolitiske synet Russland har, preges av forestillingen om at vesten og Nato utgjør en eksistensiell trussel mot Russland. I dette bildet er det avgjørende for Russland at basen på Kola beskyttes for enhver pris, slik at Russland kan opprettholde sin andreslagsevne. Altså evnen til å utslette mål, som ikke kan aksepteres av vesten og på den måten opprettholdes det en slags terrorbalanse.
Kapasiteten til den russiske nordflåten ligger i all hovedsak i ubåtflåten. Det er dette faktum som gjør at Troms og Finnmark alltid vil være det geopolitiske området med størst interesse for Russland. Russisk logikk tilsier at de vil beskytte Kola-basen, og i dette ligger det at de ønsker kontroll over det området som kalles bastionen, som i Norge utgjør Svalbard, Nord-Troms og Finnmark.
Også en liten del av Finland inngår i bastionen, i kommunene Enare og Utsjok, en region som bare har 8.000 innbyggere. Dette har svært begrenset strategisk betydning for det russiske bastionforsvaret, og følgelig er sikkerhetssituasjonen nokså uforandret i nord, selv med svensk og finsk Nato-medlemskap. Hvis Russland ser seg nødt til å benytte sammensatte trusler for å beskytte nordflåten, er det fremdeles i Finnmark, og ikke i Sverige og Finland, disse virkemidlene vil bli satt inn.
Det er nettopp derfor vi har etablert Finnmark Landforsvar, der vi gjennom tilstedeværelse har skapt en beroligende terskel opp mot Russland. Hærens tyngdepunkt må i denne sammenhengen ligge utenfor det som defineres som bastionen, men samtidig ha kapasitet til å sette inn styrker i Finnmark ved et forhøyet sikkerhetsnivå. Dette underbygger viktigheten av å komplettere Brigade Nord så raskt som mulig, og vesentlig raskere enn de tidslinjer som ligger i gjeldende langtidsplan fra 2028 til 2032.
Selv om enkelte «forsvarseksperter» har problematisert Lyngen-defiléet som umulig å føre en brigade gjennom for innsetning i Finnmark, vil et svensk og finsk Nato-medlemskap i alle fall gjøre det mulig med hurtig innsettelse av brigaden, gjennom Sverige og/ eller Finland.
Alt i alt vil et samlet Norden inn i Nato forsterke behovet for en fullverdig brigade i nord, samtidig som vi må videreutvikle det fellesoperative samvirke innad i Norge og sammen med nye og gamle alliansepartnere. Nord-Norge med sine kyst- og havområder vil fremdeles utgjøre Natos nordflanke, og det militærstrategiske hovedområdet her vil spille en enda større rolle både i Norge og i Nato, ved svensk og finsk medlemskap.