Valgkamp og fiskeri-fantasier

«Norsk fisk eksporterer titusenvis av arbeidsplasser til EU». «Kysten er ranet av storkapitalen, folket må ta ressursene tilbake». «Gi trålfisken tilbake kystflåten, så blir det lønnsomt å drive industri på land».

Drar du kjensel på noen av påstandene? De er godt etablert gjennom flere år med heftige diskusjoner om hva som er galt i norsk fiskerinæring. Og midt i en valgkamp hives postulatene nok en gang inn i debatten, med forsterket kraft.

Det er lett å finne flere eksempler, jeg grep bare etter et knippe slagord jeg har sett den senere tid.

Slike påstander er så gode at det er nesten umulig å ikke tennes av dem, det er derfor de fungerer så bra. For selvsagt skaper norsk fisk jobber i EU, vi er tross alt leverandører i en av verdens store varestrømmer. I den flyten går det både ferdigvarer, halvfabrikata og råvarer. Det er ikke enten eller.

Og det er helt riktig at «storkapitalen» har grep om kysten. Men nytt er det ikke, og noe ran er ennå ikke anmeldt. Næringa er strukturert og endret, men det har skjedd mot klingende mynt i åpent politisk landskap. Og hvor stor må du være for å bli «storkapitalist»? Jeg vet ikke, men mistenker at mangt et strukturert og gjeldstynget familierederi langs kysten kan ha grunn til å føle seg truffet av karakteristikken.

Og ja — trålfisken ble i sin tid hentet fra kystens kvotegrunnlag, men om det blir lønnsomt å drive industri på land av at noen andre henter havfisken til land er kanskje ikke noen naturlov. For alt jeg vet kom også de største kystbåtene til å levere fisken frossen hvis de ble satt til å hente inn trålflåtens kvantum.

Jeg er helt sikker på at du også fikk lyst å diskutere både påstandene og mine kommentarer til dem. Det er nettopp det selgerne av billige politiske poenger ønsker. Godt formulerte halvsannheter kombinert med presentasjonen av en kjapp løsning er ild i tørt gress på valgboder og sosiale medier.

Og avsenderne vet utmerket godt at de snakker til folk uten kunnskapsgrunnlaget som skal til for å innta en egen velfundert mening.

Jeg klandrer dem ikke. Man skal ikke langt bort fra sitt eget beite før man biter på saftige debatt-agn, enten det nå dreier seg om sykehjemsplasser, skolepolitikk eller strømkabler til utlandet. Jeg har ikke kunnskapen som skal til for å hive meg inn i vettige diskusjoner på disse feltene, og blir et lett offer for påstander om hvor enkelt det er å skaffe gamlemor plass på hjem hvis man bare gjør sånn eller slik. Sådan er politikken.

Og når det kommer til fiskeripolitikken er det lite som ligger å fast som nettopp den. Bare spør han som for tida holder i den politiske stafettpinnen kalt «kvotemeldinga». Fiskeriminister Bjørnar Skjæran gikk opp som en løve og ned som en skinnfell ved å love en rask avklaring på et spørsmål som hverken var raskt eller enkelt å avklare.

Og i motsetning til inntrykket som er skapt, handler kvotemeldinga tross alt om en veldig liten flik av den totale fiskeripolitikken. Meldinga byr ikke opp til noen stor diskusjon om refordeling mellom kyst og hav, ei heller mellom store og små. Den innbyr derimot til en høyst nødvendig opprydning i hvordan systemet for kjøp og salg av kvoter – den såkalte struktureringen skal få påvirke de ulike flåtegruppene.

Hovedlinja i fiskeripolitikken kommer til å ligge dønn fast: Norge skal fortsatt ha en differensiert flåte der både store og små skal ha levelige vilkår. Det er nesten alle enige om. De som ikke er det, har definert seg ut av den seriøse delen av ordskiftet.

Så når politikerne utmerket godt vet hvor mange år det tar å ikke greie å avklare detaljer i en slik sak, kunne de spart seg fra å gi velgerne inntrykk av steinene i fiskeribyggverket er lett flyttbare. Tvert imot burde de investert litt av sin offentlige taletid i voksenopplæring og realitetsorientering, og snakke om den mangfoldige og sammensatte fiskerinæringa som det den faktisk er.

All populistpraten dyrker bare mismot og konspirasjonstenkning. Det trenger ikke fiskerinæringa mer av.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her