Ting tar tid. Særlig for de av oss som har innsett galskapen i den evige jakten på mer kraft. Og særlig for de av oss som er spent på hva regjering og storting skal foreta seg i Fosen-saken. Og ikke minst de av oss som synes menneskerettigheter er viktigere å verne om enn industriens evige jag etter mer kraft. Et behov som stadig vil øke for å holde tritt med produktutvikling, konkurranse og krav til lønnsomhet.
Dessverre er sannheten at norske politikere har sett seg blind på at vekst er viktigere enn alt annet. Også vi som bor i dette landet. Og særlig vårt eneste urfolk; Nemlig samene. Det viser både treneringen av Høyesteretts dom i saken og regjeringens handlingslammelse. Og blir understreket av at Stortingets presidentskap nekter å la sametingspresident Silje Karine Muotka tale i Stortinget i forbindelse med olje- og energiminister Aaslands redegjørelse i Fosen-saken. Men selvfølgelig; Det var jo helt greit at president Volodymyr Zelenskyj fikk det. Han skulle jo skryte av norske politikere...
At Aasland brukte hele ni dager på å beklage menneskerettighetsbruddene får så være. Ting tar som sagt tid. Og ni dager er jo ikke lenge å vente for de som demonstrerte når en tenker på at det var hele 500 dager siden Høyesterett slo fast, ved dom, at byggingen av de to vindkraftanleggene var i strid med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 27.
Dommen burde verken overraske byråkrater, ministre eller utbyggingsivrige politikere. For det er langt fra ukjent at nevnte FN-konvensjon, som gjennom menneskerettsloven av 1999 ble inkorporert i norsk rett med forrang framfor nasjonal lov, stiller opp en terskel for inngrep.
I forarbeidene til reindriftsloven framgår det «at adgangen til å ekspropriere reindriftsrett vil kunne påvirkes av folkerettslige regler som beskytter samene som urfolk» (Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) s. 53), noe som også fremheves i Olje- og energidepartementets egen stortingsmelding Meld. St. 25 (2015–2016).
Den evige jakten på mer kraft er det naturen og de som lever av og i den som vil lide for
Saken har sin bakgrunn i at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i juni 2010 vedtok å gi konsesjon til fire vindkraftverk på Fosen-halvøya i Trøndelag fylke, blant annet Roan og Storheia vindpark. Vedtakene fra 2010 ble påklaget av en rekke organisasjoner og enkeltpersoner. Blant disse var Nord-Fosen siida, som klaget over vedtaket om å bygge Roan-kraftverket og Sør-Fosen sijte, som klaget på byggingen av kraftverket på Storheia.
Ved å forkaste klagene på vedtakene om konsesjon og ekspropriasjon i 2013 for de to nevnte kraftverkene, tok olje- og energidepartementet og dets politiske ledelse en kalkulert risiko. I den grad det kan sies at de ikke i nødvendig grad var oppmerksom på risikoen, er ikke det et argument som kan nyttes etter 2018.
FNs rasediskrimineringskomité ba denne høsten om midlertidig stans i anleggsarbeidet inntil lovligheten var avklart, noe daværende olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) avviste med begrunnelse i at det var tatt hensyn til reindriften og at appellen fra denne FN-komiteen ikke var rettslig forpliktende. Politikerne solgte med andre ord skinnet før bjørnen var skutt! Et vedtak som med all tydelighet viser hvilket syn myndighetene har på samer!
Norske myndigheter burde for lengst ha lært av sine feil. Om de hadde hatt vilje til det da. Både ved UiT Norges arktiske universitet og ved Hålogaland lagmannsrett finnes spisskompetanse på samisk rett. De burde kanskje tatt en telefon dit om de var usikre på loven.
Den evige jakten på mer kraft er det naturen og de som lever av og i den som vil lide for. Det er kanskje på tide å ta vare på det vi har fremfor å stadig jakte på mer økonomisk rikdom. Å ødelegge enda mer natur, og legge stadig mer press på natur og mennesker i jakten på mer «grønn» energi, er ikke løsningen. Det er undergangen.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her