22. desember er vintersolverv. Årets korteste dag målt i lys. Nøyaktig kl 04.27 på denne datoen «snur sola» og verden slik vi kjenner den, blir gradvis lysere. Atter en gang.
Egentlig er det jordkloden som snur på seg, ikke sola. Men det spiller ikke så stor rolle på et følelsesmessig plan hvordan dette nøyaktig henger sammen, det viktige er at livet kjennes litt lettere når en går sola i møte. For mørketida kan, rent objektivt, ta litt piffen fra selv den mest innbitte Nord-Norges-patrioten.
Egentlig har vi ganske mye lys, også i den mørkeste perioden. Rosa himmel, gnistrende klar måne og flammende nordlys. Mørketidslyset er mangefasettert og vakkert. Men alt som lever på disse breddegradene er også avhengig av sola. Derfor er det lett å forstå at det er vintersolverv og skiftet mot lysere dager som var den opprinnelige motivasjonen til å dra i gang en solid feiring på denne tida av året. Siden har det ballet på seg.
Det har blitt festet, ofret og overspist. Midtvinters-blotet markerer nok en overlevd mørketid og hedret de norrøne gudene. Julegrøten og det beste ølet ble ofret til de underjordiske. De lunefulle nissene som man måtte holde seg inne med om ikke husdyr skulle krepere og avlinger råtne på rot. Siden ble Jesus hektet på, og i dag er mørketidsfesten et sammensurium av symboler og kjøpepress med handelsstanden som dirigent.
Men opprinnelig handlet det altså om sola. Lys og skygge. Livsbetingelser og følelser. Naturen som gradvis vekkes fra dvale og som etter hvert tar sats, på tross av en hel del motstand. På grunn av solstrålene. Snart står bjørka med grønt lauv i snyen, som forfatter Arvid Hanssen så mesterlig beskrev den kraften lyset spiller i årshjulet. Verdien av å ha tillit til at prosessen går sin gang.
Om den mørkeste tida kjennes seig, kan det være en interessant øvelse å forestille seg hvordan vinteren i nord opplevdes da det virkelig var mørkt. Før flaggstengene ble blinkende lysshow fra november til februar. Før Netflix, motorvarmer og elektrisk lys.
Myten var i alle fall parkert. Mørketidslyset er fascinerende, men ikke farlig
Kontrasten mellom stjernehimmelen en vinterknirkende kveld til svarte vinterstormer, må ha vært intens. Forsterket av kulde og ising som tok strupetak på enkle hus og åpne båter. Den hardeste vinteren var en risikabel periode.
Jeg hadde en bestemor som levde før og etter den store revolusjonen: Elektrisk lys. Hun var full av kloke refleksjoner, men la innimellom for dagen noen motstridene resonnementer. Oppfatninger som lente seg både mot kunnskap og overtro. Fornuft og følelser.
Hun fortalte at som barn fikk hun absolutt forbud mot å vinke til nordlyset. Fordi den gangen var overbevisningen at nordlyset umiddelbart ville hente de barna som løftet ullvotten i en uskyldsren hilsen, og rykke dem med seg. Dra dem opp og ut i det store intet. «Er det sant, virker det?» spurte jeg. «Nei, det er bare tull. Men ikke prøv likevel. For sikkerhets skyld.»
Hun visste det var overtro, men følte samtidig på risikoen. Dette motstridende signalet gjorde inntrykk, så jeg bestemte meg for å teste. Gå vitenskapelig til verks for å avklare styrkeforholdet mellom bestemors rasjonalitet og emosjonelle tvil.
Siden det var en kjent sak, også for en syvåring, at på månen er det nesten 200 blå grader, antok jeg at det også var kjølig i nordlysets berg- og dalbane. En kald og klar ettermiddag i desember tok jeg derfor på dobbel stillongs i tillegg til vanlig vintermundur. Gikk opp skråningen bak fjøset der skinnet fra veilysene ikke syntes. Forskning krever optimale forhold. Støy og forstyrrende variabler må ryddes bort. I dette eksepimentet skulle det bare være barn og nordlys i laboratoriet.
Jeg ventet mens nesa ble kald og rød. Holdt ut til himmelen eksploderte i blafrende grønt, gult og blått lys. Så vinket jeg. Først forsiktig med høyre hånd. Så med begge. Etterhvert viftet jeg intenst med armene og tok til og med av vottene, for å optimalisere signalet.
Men nei. Det skjedde ingenting. Skuffet, men også litt lettet over å slippe å få fasiten på om dobbel stillongs er adekvat påkleding for kidnapping til atmosfæren, tuslet jeg hjem og så barne-tv isteden. Myten var i alle fall parkert. Mørketidslyset er fascinerende, men ikke farlig.
Også i dag er det noen vedtatte sannheter rundt denne årstida man med fordel kan ta en rasjonell avklaring rundt. For eksempel må man verken hamstre engler på kreditt eller praktisere utagerende pakke-fester med fire generasjoner bonus-nettverk.
En stille tur under gult måneskinn, er slett ikke å forakte ved vintersolverv. Med vissheten om at ingenting, heller ikke mørketid eller årstider er konstante. Selv om det innimellom kan føles slik.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her