«Ein skal ha god tid, ska ein skunda seg», var det en kar i familien som pleide å si. Uttrykket er i slekt med «hastverk er lastverk» og peker på at det ofte er noe vesentlig som går tapt når man får det for travelt. Akkurat nå er det mye som haster i samfunnet vårt, og energi og klima haster muligens aller mest. Har vi tid til å ta det i ro og orden, eller: Har vi råd til å skynde oss?
Nord-Norge er i en pussig energisituasjon for tida. Magasinene er stappfulle, det er så man kan høre klingende mynt som renner i havet fra vassdragene våre. Samtidig er det stopp i næringsutviklingen mange steder, og ikke bare i nord, fordi man rett og slett ikke klarer å levere strøm til alle som vil ha det. Det er altså ikke mangel på strøm, men på kabler (det heter nett på fagspråket) som frakter strømmen ut til kundene. Hvordan kom vi dit?
Det første og viktigste når det gjelder nett er å forstå at det er et spleiselag mellom alle som holder til i et visst område. Det fins bare ett nettselskap per område, det betyr at man ikke kan velge selskap. Dette er villet fra våre myndigheter, vi vil ikke avgi natur for at to konkurrerende selskap skal strekke kabler over fjellene og gjennom dalførene våre.
Risikoen er ikke bare at vi kan ta feil beslutninger, men at vi ved å overhøre enkeltstemmene og legitime protester faktisk undergraver hele den demokratiske plattformen samfunnet vårt står på
Å være enerådende i markedet legger sterke begrensninger på nettselskapene, og de er gjennomregulert av myndighetene. Kundens og naturens interesse er i sentrum, det er derfor ikke mulig for byggeglade ingeniører å strekke kabler i vilden sky. For det første skal det være et dokumentert behov for linja, der storkunder ofte må forplikte seg gjennom en tilknytningsavgift. For det andre må man ha tillatelse fra myndighetene, som bruker god tid på å forsikre seg om samfunnsnytten av utbyggingen.
Alt dette er altså for å unngå at monopolisten forgriper seg på de som må betale. For det er slik at når noen i et område forlanger for eksempel jord- eller sjøkabel for å spare seg selv for synet av master, så er det alle kundene i hele nettområdet som må betale for de ekstra titalls millioner slikt koster. På samme vis vil man unngå å bygge nett til et nes eller en fjord der ingen egentlig trenger strømmen — både kunder og natur betaler en høy pris for slike feilinvesteringer.
Som man skjønner, nettselskapene er regulert for å være bakpå — de får ikke lov til å bygge nett og håpe at noen kommer og vil stikke noe i kontakten. Problemet nå er at behovet for mer strøm har vokst seg stort på kort tid, mye raskere enn nytt nett realiseres. Det tar kanskje ett år for et selskap å beslutte en stor investering i ny fabrikk, mens det typisk tar seks-åtte år å bygge nettet som skal til. Nå er det imidlertid mange som legge forvaltningen i en skuff, og bygge raskt, og mye. Få det gjort, sier man.
Travelheten kan man godt forstå. Det er ofte i det godes tjeneste, fordi det gjerne handler om å få ned utslippene av klimagasser — som vi jo alle vet haster — eller det kan være for å gå over til mer miljøvennlig drift som vil spare nærmiljø for lukt, bråk og støv. I mange tilfeller handler det også om at bedriften ikke har noe valg, skal arbeidsplassene reddes må man imøtekomme nye krav.
Det er imidlertid et stort men her. Vi lever i et demokrati der hvert enkelt menneske har en stemme. Ikke bare ved valg — vi har rett til å bli hørt eller sett forut for enhver beslutning som får innflytelse på livene våre. Dette er en helt grunnleggende rettighet, og er en av hovedoppgavene til vårt store offentlige byråkrati å ivareta — for å sikre åpenhet og rettferdighet, som i sin tur danner basis for den tilliten politikken trenger for å fungere.
Vi løper derfor en stor risiko dersom vi nå skal skynde oss så mye at vi hopper over utredninger, høringer, folkemøter, urfolksrettigheter og andre forvaltningsprosesser som har som formål å kvalitetssikre utbyggingene — ikke bare av nett, men også etter hvert utbyggingen av ny kraft — på en slik måte at beslutningene står seg i generasjoner framover. Risikoen er ikke bare at vi kan ta feil beslutninger, men at vi ved å overhøre enkeltstemmene og legitime protester faktisk undergraver hele den demokratiske plattformen samfunnet vårt står på.
Jeg sier ikke at det er umulig å få til raskere prosesser, men at de som vil styre landet som en bedrift eller viser til Kina for å eksemplifisere hvor fort ting kan realiseres, må forstå at det vi taper ved en slik omlegging langt overgår det vi vinner. Vi kan ikke komme dit at folk, med rette, kan si «det nytter ikke hva vi sier, myndighetene gjør som de vil, uansett».
Da har vi tapt alt.