Hele følelsesregisteret fikk brynt seg på den første «ordentlige» konsertopplevelsen etter en lang pandemi.

Jeg elsker live musikk, spesielt konserter med sceneshow og artister som byr på seg selv. Det er i tillegg noe digg som skjer når masse mennesker blir stående tett i tett, samlet for en felles musikalsk opplevelse. Det skaper ofte en helt unik atmosfære, synes jeg i hvert fall. Og det har vært lite av slike opplevelser for min del de siste par årene, faktisk ingen. Spenningen og entusiasmen var derfor stor da jeg og mannen la i vei til Tromsø lørdag, klare for konsert med pop-perlen Dagny.

Bare det å være i et lokale med 1.500 andre, uten å måtte tenke på at, oi, nå står vi litt for nære hverandre, var helt fantastisk! Og enda mer fantastisk var det da det aller første riffet runget ut i salen, etterfulgt av Dagnys stemme. Jeg ble umiddelbart varm i hjertet og fuktig i øyet over det hele, og måtte sånn smått beherske meg for ikke å bryte ut i gledesgråt der jeg stod. Lykke! Så herlig å endelig kunne gå på konsert igjen, uten å måtte sitte milesvis unna hverandre og uten å måtte «marineres» i egen ånde innunder et munnbind.

Det var for øvrig også artig å se at tromsøjenta Dagny samlet mange aldersgrupper, ungdom, litt mer voksen ungdom, ungdom med egne ungdommer og de godt modne ungdommene. Gøy! Nå skal ikke jeg avsløre hvilken gruppe jeg identifiserer meg med, men de kommende avsnittene vil nok avsløre at det ikke er den purunge gruppen.

For etter hvert under konserten ble jeg påminnet om de kjedelige sidene av det å være publikummer i et stort stående publikum. Trengselen. Albuene. Alle de høye hodene. Pratmakerne, som tilsynelatende bryr seg lite om det som skjer på scenen, og heller står og skvaldrer høylytt med kompisene. Og så har du disse kidsa, som absolutt skal stå i ring, hvor de hopper, svaier og klemmer mens alle i umiddelbar nærhet må passe på at tær og ribbein ikke blir skadet for livet.

Heldigvis var det bare for ei gammel dame å ta seg opp noen etasjer for så å flate ut på senga.

Mens jeg irritert så på kidsa hoppe rundt der, alltid i utakt, kjente jeg min indre «Karen» bygge seg opp. For de som ikke kjenner til begrepet, kan det være greit å vite at begrepet Karen forbindes med selvhøytidelige, nedlatende og som regel også godt voksne kvinnemennesker, som alltid bare MÅ blande seg inn der de ikke bør blande seg inn. Jeg hadde så lyst til å be gjengen om å bare roe seg litt, et par-tre hakk liksom. Heldigvis gjorde jeg ikke det.

Det demret for meg at denne gjengen sikkert har være innestengt i vel to år, og at de kanskje ikke har fått opplevd feststemning på denne måten før. De var jo bare glade og lykkelige. Endelig ute, sammen, dansende og syngende til god musikk. Selvfølgelig skulle ikke ei sur, gammel kjerring ødelegge det. Gamla kom for øvrig på at også denne kua har vært kalv — en gang for lenge siden. Har man tråkket på noen tær opp gjennom årene? Ja, visst!

Så da var det bare å sentrere oppmerksomheten til det som skjedde på scenen i stedet. Til Dagny, og de smekre tonene som fylte rommet. God stemning. Såpass god at stemmebåndene hadde lagt seg til en nokså ru heshet da det hele var over. Så som så var det også med både bein og rygg da Dagny forlot scenen. Heldigvis var det bare for ei gammel dame å ta seg opp noen etasjer for så å flate ut på senga.

Og der jeg tok kveld, håper jeg natta varte mye lenger for kidsa, slik at de kunne skråle og danse i utakt i mange timer til.