På tampen av sitt forfatterskap mottok Ingvar Ambjørnsen velfortjent heder i året som snart er gått. Om listen med nyttårs-forsett ennå ikke er spikret, foreslås en berikende, morsom og rørende gratis-syssel i det nye året. Gå til biblioteket og reol A.
Ambjørnsen har skrevet mer enn 50 bøker. Den beskjedne observatøren fra Larvik, som i store deler av sitt voksne liv har bodd i Hamburg, er en skildringens rakettforsker. Ekspert på å løfte det som gjemmer seg mellom linjene. Alt og alle som faller utenfor konforme setningers slipstvang.
Gjennom ulike sjangre har forfatteren tematisert utenforskapet. En sår, brutal og til dels absurd kamp for å mestre livet og samfunnet. I 2023 ble han tildelt Aschehoug-prisen og selveste hedersprisen under Bragepris-utdelingen. I tillegg har det aller siste intervjuet med ham nylig kommet ut i bokform, til strålende kritikker. «Ønsk meg heller god tur» er tittelen på boka skrevet av Alf van der Hagen, som baserer seg på samtaler der Ambjørnsen reflekterer over livet.
Nå er Ambjørnsen så syk at han knapt kan forlate leiligheten og har satt punktum for flere intervjuer. Det er noe modig og vakkert i dette som den kritiserte og hyllede forfatteren gjør, når han stiller opp i en slik epilog for forfatterskapet. For det direkte og ubenektende blikket han har sett og skildret andre med, evner han også å rette mot seg selv.
Undertegnede er blodfan. For dette er en forfatter som ikke bare har en psykologisk og samfunnskritisk analytisk evne, godt over gjennomsnittet. Han leverer litterære beskrivelser med poetisk superkraft og intrikat humor. I starten av forfatterskapet ble han redusert av anmelderne til en slags dop-skribent, fordi han skildret sårbare nattmennesker og mørke hybelleiligheter.
Med ungdomsserien Pelle og Proffen snudde anerkjennelsen. Romanene om den sære og ensomme Elling ble bestselgere. Barnebok-serien om Samson og Roberto er et mesterverk om en tøff katt og en engstelig hund, som har løftet småbarnsfasen betraktelig for en flere av oss.
Novellene til Ambjørnsen har en tendens til å gro inn i ryggvirvlene på leseren. Fra det absurde ytterpunktet Mannen i skapet, til en briljant balanse mellom tilhørighet og eksistensiell ensomhet i Natt til mørk morgen. I kortromanen Dukken i taket bearbeides avkledt og kullsvart hat.
Takk Ingvar Ambjørnsen for alle fantastiske bøker, og til dere som mer eller mindre frivillig har formidlet denne fabelaktige litteraturen gjennom landets biblioteker
Selv oppdaget jeg denne litteraturen på ungdomsskolen. Jeg strevde med lese- og skrivevansker og hadde skulket samtlige biblioteksbesøk, inntil det ble oppdaget og tvang ble innført. Motvillig ble jeg hengende ved A-reolen under denne ufrivillige soningen i bøkenes ørken. Hvorpå blikket hang seg fast i en tittel. H-v-i-t-e n-i-g-g-e-r-e stavet jeg seigt fram. Det var ikke noe feil på evnen til å anerkjenne glitrende, språklige bilder, og i sakte fart stavet jeg meg videre. Gjennom hele boka.
Ambjørnsens produserer et språk som gjør at hvert avsnitt av romanen blir hengende i lufta som selvstendig lyrikk. Dermed forsvant presset med å fullføre boka. Hver setning var mestring og en åpenbaring å kjempe seg gjennom. Litteraturen fungerte som tennvæske på min hittil urealiserte lengsel etter mangefasetterte historier og betraktinger.
Forfatteren viste samtidig at fantes parallelle virkeligheter til den skolebibliotekets vokter representerte, lærerinnen som styrte med konservativ overbevisning. For da jeg skulle låne Ambjørnsen-bok nummer fem, forsøkte hun i fullt alvor å nekte meg det. Jeg fikk en moraliserende tirade om at disse dop-bøkene ville sende meg i rennesteinen før jeg fylte 18. At nå fikk det være nok, og hun kunne ikke finne en eneste Frøken detektiv på lånehistorikken min. Faktisk fantes det ingenting annet enn disse destruktive skribleriene som aldri burde vært utgitt i bokformat.
Det å bestige flere romaner når bokstavene flagrer hit og dit i et ganske håpløst dyslektisk kaos, er imidlertid en langt større utfordring enn å drible en spinnvill autoritet med undergangs-panikk i norsk grunnskole. Så hun tapte og jeg vant over hele katalogen forfatterskapet så langt hadde å by på.
Det å fable om rennestein til en fjortis som knapt hadde sett annet enn humpete grusveier, var heller ikke et brilliant valg av skrekkvisjon. Hun befestet heller min dedikasjon til å avkode de ustyrlige bokstavene. En lur, men totalt ufrivillig pedagogisk genistrek fra den knusktørre, bekymrede skikkelsen.
For noen år siden fikk jeg gleden av å intervjue Ambjørnsen for et kulturmagasin, og refererte samtidig dette minnet fra skolebiblioteket i 1989. Forfatteren mente at denne læreren helt klart la seg i ekstremisme-nisjen blant bibliotekarer, som han jevnt over hadde gode relasjoner til. Men en annen lærer hadde brent Pelle og Proffen-bøker i skolegården, kunne han fortelle. Og dermed gitt bøkene uvurderlig reklame i rikspressen.
Takk Ingvar Ambjørnsen for alle fantastiske bøker, og til dere som mer eller mindre frivillig har formidlet denne fabelaktige litteraturen gjennom landets biblioteker. Godt nytt litteraturår!
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her