Hjemme fra ferie i Italia. Står igjen med ordene: Kultur, historie, identitet, tilhørighet, engasjement.
Så tenker jeg at debatten rundt gravferdsvedtekter egentlig handler om å ta vare på vår historie og vår kultur, det som bringer oss sammen, og som gjør at vi føler identitet og tilhørighet. Og nettopp fordi vi føler at dette angår oss, så blir det engasjement. På godt og ondt. Men engasjementet forteller at vi er berørt, at vi bryr oss. Det er godt nytt for kommunen! Det betyr at vi opplever tilhørighet, og at vi ønsker å føre videre deler av vår historie til neste generasjon.
Å frakte vekk pall på pall med gravstøtter er ikke å ta vare på historien og kulturarven vår
Vi ønsker å gå rundt på kirkegårdene og se på navn, stillingstittel, noen sine kjære, våre kjære, de som vi husker fra barndommen, de som våre besteforeldre fortalte historien om, de som kom hit fra Sverige eller Finland for en framtid, de som forliste, hun som ble alene med åtte barn og giftet seg på nytt, og de som har en fellesgrav eller et merke til minne om.
I Italia tar de vare på sine kirker og kulturbygg, på sin kultur og er stolte av den. Jeg har ofte tenkt på hvordan et slikt land har råd til det? Men de har vel ikke råd til å la være? Når taxisjåføren i Roma stolt forteller det han kan om bygg etter bygg i byen han elsker, så er det fordi han føler identitet og er engasjert.
Senja kommune er ikke Italia, men vi er engasjert, vi bryr oss og vi føler tilhørighet. Å frakte vekk pall på pall med gravstøtter er ikke å ta vare på historien og kulturarven vår. Det er fattigdom det, i et av verdens rikeste land. Engasjementet og debatten forteller at folk flest er uenige i en slik kultur- og historiefattigdom. Historien viser at folket som oftest får rett til slutt.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her