JEG VAR KANSKJE litt vel naiv og optimistisk da jeg trosset advarslene jeg fikk og tok på meg knebukser. Det var tross alt tjue grader ute — godt og varmt, og ingen tegn til at det skulle endre seg. Det gjorde det for så vidt heller ikke, men herre jemini som jeg angret på de knebuksene.
Si din mening i debattfeltet under
DET VAR INGEN problemer da jeg ankom Svanelvmoen, klar for å utføre min plikt som gressklipper på kirkegården der. Jeg måtte kanskje vifte vekk en nærgående flue mens jeg gjorde klar gressklipperen, men utover det ante jeg fred og ingen fare. Lite visste jeg om utyskene som lå i bakholdsangrep, godt gjemt i myr og skog, og klar til å suge meg fri for blod og til å gjøre tilværelsen til et sant mareritt.
JEG GIKK PÅ med flid og mot på velvoksent gress, og så frem til noen meditative timer bak den durende klipperen. «Jau jau». Idyllen brast fortere enn et egg under en dampveivals, og jeg skjønte fort at jeg var svært ettertraktet på kirkegården. Mygg, klegg, svartflue og det jeg tror er blinding surret rundt meg som en vill tornado. Den ene mer klengete enn den andre.
JEG KLASKET helt vilt rundt på kroppen, og viftet på hodet som om jeg var på rockekonsert mens jeg stadig prøvde å tvinge gressklipperen inn i et raskere tempo. Til mannen som hilste så fint på meg på kirkegården, må jeg bare opplyse om at jeg slett ikke vinket til han, men faktisk hadde et alvorlig anfall av panikktics.
JEG BLE BITT — gjentatte ganger. Og det gjorde vondt, men jeg er egentlig litt usikker på hva som var vondest — bittene eller den selvpåførte volden fra den ukontrollerte viftinga og sparkinga. Fakta er det i alle fall at jeg endte opp med blodige knoker, en blodig legg og mange, mange stikk.
HERETTER TAR jeg mine forholdsregler. For å ikke ende opp som hovedrett for utyskene igjen, pakkes leggbuksene herved bort. Jeg har også store planer om å gå til innkjøp av insektsdrepende midler — store mengder insektsdrepende midler.
SÅ TIL DE som lurer på om jeg har fått ny deodorant. Neida, det er bare myggspray.