Er klimaforandringer noe å bry seg om?

Vi bryr oss. Spesielt om været!

2023 var året det ble sommer i nord! Slik vil vi muligens oppsummere været i en bakoverskuende tanke av liflig karakter når 2024 omfavner oss med sine lavtrykk, snøskavler og kulingkast. Enn så lenge sitter vi nå her og svetter med våre svale drikker ute på terrassen — mens fluene svirrer, kotelettene freser og hagen ligger tørr og avsvidd foran våre solbrente føtter.

Den nordnorske sommeren anno 2023 har faktisk én ting til felles med bobiler ute på krokete Senja-veier: Når den først har bestemt seg for å komme på besøk, da parkerer den hvor som helst og blir så lenge den har lyst!

I skrivende stund runder vi snart to sammenhengende måneder med stort sett bare sol og varme her oppe på 69 grader nord. O, du salige! Ja, man kan bli religiøs av mindre. Ikke minst med tanke på at den foregående perioden også var særdeles sammenhengende. Den bestod av regn, snø og masse vind — ikke så mye annet – og holdt stand fra nyttår til litt uti juni. Skjønt førjulstida var nå ikke bare stjerneklar, den heller.

Med andre ord: Dette har vi fortjent! Ja, slik vil nok mange tenke.

Hva våre landsmenn i mer sydlige trakter av vårt langstrakte kongerike tenker denne uka, har formodentlig også noe med været å gjøre: Hva har vi gjort for å fortjene dette? Nedover Europa fungerer byer og sandstrender som glødende bakerovner. Og hvem har vel fortjent noe sånt?

Spørsmålet er som følger: Er klimaforandringer noe å bry seg om? Og i halen på det: Er dette virkelig reelle forandringer i det hele tatt — eller snarere bare sesongvise avvik innenfor en litt romslig norm?

Vær-året 2023 har i vårt område av verden vært høyst unormalt, det kan ingen bestride. Vinteren var særdeles ustabil. Hvis man da ikke regner hissige lavtrykk hver eneste uke som en slags stabil galskap. Våren regnet bort. Ingen overdrivelse — for nedbørsrekorder stod for fall i mai måned. Og snart åtte uker nå med deilig sommervær..., hvor vanlig er vel det?

Det normale kan for så vidt betegnes som et gjennomsnitt av alt det unormale. Forskningsbasert kunnskap konkluderer uansett med at disse stadige ytterpunktene i værsituasjonen skyldes menneskeskapte forhold. Vi har med andre ord oss selv å takke for at det er for vått, for varmt, for ustabilt — og for den saks skyld — for stabilt.

Men kan vi tro på dette? Og vil vi tro på det? For eksempel at CO2 er hovedårsaken til økende global oppvarming, og at utslippene våre — i økende takt, de også — vil forkludre klimaet og sende oss nærmere en evig fortapelse, mens jordskorpa svis bort av hete solstråler og langvarig tørke?

Jeg vet ikke. Og det er det i grunnen ikke så mange andre som gjør heller. Men vi tror, og vi synser. Som for eksempel at de to lavtrykkene som slo seg sammen og øste regn over Sør-Norge faktisk er noe som kan skje en gang innimellom — dog veldig sjeldent — og ikke har noe med klimaforandringer å gjøre. Kan hende er tørke og varme sørover i Europa noe som ikke vil gjenta seg til neste år, og slett ikke skyldes klimaforandringer. Ei heller vår solrike sommer i nord.

Det får meg forresten til å tenke på et engelsk uttrykk, som i utgangspunktet forteller oss at alle før eller senere kommer til å oppleve et anstrøk av lykke — men som i dette tilfellet også kan ha en dobbel (sol)betydning: «The sun even shines on a dog’s ass every once in awhile». (Sola skinner til og med på rumpa til en hund en gang iblant). Og hvem tror du sa det? Jo, Albert Einstein! Så det, så!

Som sagt, vi bryr oss om været. Vi bryr oss om andre mennesker også — at de som trenger sol og varme, blir velsignet med det. At de som er avhengig av regn, blir skjenket det. Vind også. Men akkurat nå, denne sommeren, tror jeg at småskumle klimaprognoser får seile sin egen sjø — med eller uten god bør. For denne gang er det faktisk vår tur. I år nyter vi en varm og deilig sommer i Nord-Norge. Og det er til og med godt for kropp og sjel.

Det bryr vi oss om.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her