Filosofi er et av landets mest populære fag akkurat nå. For eksempel viser søkertallene til Universitetet i Oslo at plutselig er det like vanskelig å komme inn på filosofistudier som medisin.
Dette er gode nyheter. Fordi en komplisert verden krever nyanserte svar. Et globalt politisk landskap der for mange ledere forfekter forenklet, narsissistisk og krigshissende retorikk. Eller rett og slett rene vrangforestillinger. Disse lederne utgjør en delvis detonert bombe som åpenbart krever så mange nyanserte hoder på vakt som mulig.
Begrepet filosofi betyr kjærlighet til visdom. Begrepet stammer fra antikkens greske filosofer, og omfattet opprinnelig ethvert forsøk på å forstå verden og begrunne leveregler ut fra innsikten. Nysgjerrigheten på hvordan og hvorfor tingene henger sammen som de gjør, er med andre ord filosofiens motor. Drivstoffet er kritisk tenkning og refleksjoner rundt dilemmaene og mulighetene som bor i realitetene.
Bjørn Torgrim Ramberg jobber som professor i filosofi ved Universitetet i Oslo. Han forteller til NRK at den økte interessen for faget ikke bare vises blant unge studenter. Også ledere innen privat og offentlig sektor søker seg til filosofiens univers når behovet for å utvikle leder-kompetansen melder seg.
Et godt råd kan være å tenke seg om før man svarer. For så å faktisk svare på spørsmålet
Og det behovet melder seg skikkelig om dagen. For selv om samtlige generasjoner siden menneskelignende arter inntok huler, trolig har ment at samtiden aldri har vært mer kompleks enn akkurat nå, så er det en kjensgjerning at vårt samtidsfundament fremstår som alt for ustødig. Med den prekære trusselen mot miljøet og vårt felles livsgrunnlag. Ustabil økonomi og spørsmålet om 3. verdenskrig allerede har gått seg varm uten at vi egentlig ble informert underveis.
Samtidig som behovet for kloke og avbalanserte ledere er åpenbart, både på de mindre og større plattformene, er den stakkers kloden vår nå rigget med en personlighetsforstyrret gutteklubb med hypermakt og blankpolerte atomvåpen i losjen. En gjeng som bomber og dreper på bakgrunn av et verdensbilde folk flest blir tvangsmedisinert for å insistere på.
Situasjonen er farlig og absurd. Det eneste lyspunktet er om motreaksjonen blir en befolkning som i betydelig grad evner å avsløre oppblåst maktretorikk. Som genererer alternative ledere som i likhet med resten av flokken er dritlei forenklede svar. En stor bevegelse som jobber fra den helt motsatte enden og løfter kritisk refleksjon. Der bredden av perspektiver samt vanskelige spørsmål ønskes velkommen. Der filosofiens dype brønn av gjennomtenkte analyser blir drivkraften bak søken etter nye, mulige løsninger.
Så viktig og bra er denne tendensen vi ser i studentenes valg at den kan bli selve redningen. «Nå vil vi ha kloke ledere», slår professor Ramberg fast. Samtidig får også det norske samfunnet en smekk på fingrene. Nærmere bestemt stat og kommuner, som egentlig betyr oss alle. For ledere som tror de er glupe når de alltid går for korttenkt innsparing og ikke egentlig lytter til realitetene, tvinger fram rekylen.
For noen år tilbake var sykepleierutdanningen et av de mest populære studiene. På startstreken til den store eldrebølgen sliter vi nå med å fylle opp studieplassene. For helsepersonellet rømmer både jobbene og utdanningene etter at varslinger i megafon har blitt ignorert fra både byråkrater og politikere i en årrekke. Selv legeutdanningen mister posisjon for filosofiens søken etter konstruktive ledere. Klimasaken og forvaltning av natur er et annet eksempel der fraværende ryggrad og handlekraft i toppetasjen ikke kan unnskyldes med manglende kunnskap.
Men i fasen mellom at den gammeldagse, autoritære og bedrevitende sjefen skal byttes ut med den kloke lederen kan samfunnet samtidig bli ganske mellabær. Altså naken, avkledt og utsatt. For vi kan ikke bare ha reflekterte hoder som skjønner hvordan utfordringene skal møtes. Noen må gjøre jobben. For eksempel holde det nedleggingstruede sykehjemmet i drift til filosofene kommer løpende med realistiske budsjetter.
Dermed er det prekære spørsmålet hvor fort dagens offentlige Norge er villig til å endre lederstil. Både med tanke på å ta stilling for verdensfreden, økologien og motvirke flukten fra selve maurtua som utgjør egen velferdsstat.
Et godt råd kan være å tenke seg om før man svarer. For så å faktisk svare på spørsmålet, istedenfor å servere de enkle svarene vi nå er dritlei av å høre.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her