Et gammelt naust i fjæra på Laukhella har fått overraskende stor oppmerksomhet i media og i sosiale medier. Oppmerksomheten skyldes neppe naustet i selv seg, men heller det faktum at jeg måtte gå til det skritt å få avklart eierskapet til naustet gjennom en rettslig prosess mot en av mine slektninger/naboer.

Overraskende nok fikk motparten rettens medhold i eierskapet til dette naustet, som i god tro har vært i min families disposisjon i nesten 90 år. I etterkant har det vært flere spekulasjoner om mitt motiv og flere ufine karakteristikker om min person. Dette gjør at jeg føler behovet for å nyansere saken fra mitt perspektiv.

I 1934 bygde brødrene Johan og Ole hvert sitt naust på samme eiendom på Laukhella. Johan var min bestefar, mens Ole var bestefaren til min tidligere nabo, Lillian Nikolaisen. Både Johan og Ole hadde begge småbåt og drev aktivitet på havet, og samarbeidet derfor om å sette opp naustene. Begge naustene ble satt opp der det var best egnet i forhold til adkomst til havet.

Fra naustene ble bygd og de neste 87 årene, altså i tre generasjoner, var det ingen diskusjon om naustene. Så hvorfor havner tidligere naboer i en tvist om et gammelt naust? La det først være fastslått at saken ikke handler om økonomi for noen av partene. For meg handler det om følelser, tilhørighet og det som har vært oppfattet som min families naust gjennom tre generasjoner.

Hva motivet til motparten er vites ikke, men jeg har den senere tid erfart at de har gjennomført flere negative kampanjer mot min person. De negative omtalene, beskyldningene og skittkastingen som har kommet fra motparten mot meg og min familie ønsker jeg å ta sterk avstand fra.

Var dette en juridisk dom, eller var det en dom styrt av følelser?

Det er nå over 20 år siden jeg flyttet fra Laukhella og forlot et naboskap som jeg trodde var bra. Det hadde vært ganske fredelig blant naboene i nesten tre generasjoner, men det har vist seg at det brant et lite bål hos Lillian, som ikke hadde kommet til overflaten før hun og hennes familie overtok etter morens død.

Da ringer Lillian til meg og sier «det viser seg at mamma har betalt eiendomsskatt på naustet ditt siden 1994». Jeg svarte at det skulle de selvfølgelig ikke gjøre. Videre tok jeg kontakt med kommunen og ba de rette opp i dette, noe de skulle gjøre. Da kom det frem at Lenvik kommune innførte eiendomsskatt først i 2009.

Da et selskap jeg er involvert i startet utbygging av åtte boliger på Laukhella for to år siden, startet Lillian en omfattende kampanje for å protestere på utbyggingen. Hun fremsatte en rekke udokumenterte og feilaktige påstander om geotekniske svakheter i grunnen, samt støv- og støyforurensning. Lillian ba sågar kommunen utføre tilsyn av byggeplassen på Laukhella.

Terje Johansen Foto: Lars Åke Andersen

Tilsyn ble det, men ingen feil/mangler ble registrert. I flere møter med andre representanter fra byggefirmaet omtalte hun ofte at det er «typisk Terje» når hun påstod at noe var feil/kritikkverdig. Alt dette lot jeg passere uten å gjøre noen anmerkninger til henne.

Da jeg mistet nøkkelen til den gamle låsen på naustet måtte jeg skifte til en ny lås, og da startet h*****e. Låsen ble klippet av flere ganger, min familie ble truet med politianmeldelse, og til slutt ble både jeg, min søster og min svigerbror politianmeldt. Dette var ett skritt for langt, og vi engasjerte advokat for å rydde opp i naust-problemene en gang for alle.

I forkant og gjennom rettssaken argumenterte motparten med følgende fem punkter:

1. «Naustet var bygd av Ole med hjelp av Johan».

Dette er en påstand som vi har fått skriftlig avkreftet fra en nabo som i dag er over 90 år og eneste gjenlevende av de som vokste opp på eiendommene. Han bekreftet at brødrene bygde hvert sitt naust der hvor det var mest naturlig å sette opp naust. Begge brødrene hadde begrenset med midler så det var ingen grunn til at en av dem skulle bygge to naust. Videre døde Ole bare fire år etter at naustet var bygd, og ingen av hans etterkommere har vært fiskere. I motsetning til Johan (død i 1973) og hans sønn som begge var fiskere med egen båt.

2. «Terje og hans familie har ikke gjort noe vedlikehold på naustet siden det ble bygd»

Vi har vedlikeholdt naustet når det har vært behovet for det. På slutten av 1960-tallet skiftet vi deler av taket. I 2012 ble kledningen på hele vestveggen skiftet, og løse enkelt-planker på andre vegger ble festet. I tillegg ble hele naustet malt.

3. «Lillian har brukt naustet»

I forkant av rettssaken ble hengelåsen på døra klippet av, noen plaststoler ble satt inn, og bilder tatt for dokumentasjon som senere ble vist frem for retten. Jeg vil minne om at definisjonen og strafferammen av et innbrudd ifølge straffelovens §268 er: «Den som uberettiget skaffer seg adgang til en annens hus eller et annet sted som ikke er fritt tilgjengelig, eller som uberettiget forblir på et slikt sted, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år».

4. «Terje og hans familie har ikke vært i, eller brukt naustet siden 1974»

Vi la frem bevis om at vi er de eneste som kontinuerlig har brukt (og vedlikeholdt) naustet frem til i dag. Det inkluderer blant annet oppbevaring av fiskeutstyr, fiskebåt og seilbrett. Lillian på sin side hadde diktet opp en lang historie om at en gammel båt som stod i naustet var hennes bestefar sin, og at den hadde stått der siden 1938. Hun uttalte at hun hadde sett med egne øyne at min far og onkel hadde vært så frekke at de hadde forsøkt å sjøsette hennes bestefar sin båt, og at den da ble skadet i fjæra på en stein, og dermed måtte ta den tilbake inn i naustet.

Denne fiktive historien holdt hun på helt fram til dagen når rettssaken skulle starte. Sannheten er at det var min stesønn (Rune) sin båt som stod i naustet og at den ble satt inn der for reparasjon i 2002. Vi hadde innkalt Rune, han som solgte båten til Rune og han som hjalp til med å slepe båten inn i naustet, som vitner. På samme dag som rettssaken startet, trakk Lillian seg på at den var hennes bestefars båt etter å ha fått dokumentasjon i form av bilder og vitner som fullstendig tilbakeviste hennes oppdiktede historie.

5. «Lillian har brukt naustet som levegg ved feiring av St. Hans»

Ved feiring av St. Hans har naustet i mange år blitt brukt som levegg for østavinden. Dette er nok en av de få sannheter fra motparten i denne saken.

Spørsmålet var altså ikke om naustet stod på Lillian sin eiendom, men om vår dokumentasjon og bevisføring av nesten 90 års eksklusiv bruk og vedlikehold av naustet var nok til å kreve hevd.

Dommen: På tross av alle usannhetene som motparten kom med, og som vi kunne motbevise gjennom vitneutsagn, skriftlig dokumentasjon og fakta, valgte tingretten likevel oppheve hevden. Dette var basert på at motparten hadde brukt naustet til oppbevaring av noen plaststoler, og at de hadde sittet i le av vinden utenfor naustet ved flere anledninger.

Siden denne saken ble definert som en småkravsak av tingretten, det vil si at den ikke har høy nok økonomisk verdi, valgte ikke lagmannsretten å ta vår anke opp til vurdering. Vi har derfor ingen mulighet til å få overprøvd det vi mener er en feilaktig dom. Slik er systemet, og det må jeg akseptere selv om jeg er dypt uenig.

Tenk: Bryte seg inn med noen plaststoler og sitte på yttersiden av naustet, det tapte vi saken på. Det er tydelig at media definerer dette som «tap på alle punkter».

Var dette en juridisk dom, eller var det en dom styrt av følelser?

Tilsvar fra hjemmelshaverne

Av Lillian Nikolaisen, Kirsti Simonsen og Annelise Johansen, hjemmelshavere, Silsand

Tilsvar til Terje Johansens leserinnlegg angående naustet. Innlegget har så mange feil at vi ikke kan la det stå ubesvart.

Eiendommen eies av tre hjemmelshavere. Naustet har ikke vært i eksklusiv disposisjon for verken Terje eller hans familie i 90 år. Naustet har vært brukt i fellesskap av familien, spesielt av vår far og hans brødre etter vår bestefars død i 1938.

Eiendommen ble delt mellom to av bestefars sønner i 1944, og den ene delen der naustet står ble overdratt til vår far i 1952. Vår far hadde båt og var en ivrig hobbyfisker, og hadde båten og enkle fiskeredskaper i naustet til sin død i 1974. Vi overtok bruken både av båten og naustet helt fram til ut på 80-tallet, inntil vi fjernet ruinene av det eldste naustet og bygde nytt.

Halvbrødrene Ole og Johan bygde ikke hvert sitt naust. Da vår bestefar fikk overdratt eiendommen i 1907 sto det et gammelt naust på eiendommen. Dette kunne vi framlegge bildebevis på. Naustet ble sannsynligvis bygd i slutten av 20-tallet, da vår bestefar tok opp et lån. Naustet ble bygd av vår bestefar sikkert med hjelp av sin halvbror, noe som var vanlig at familie hjalp hverandre.

Terjes vitne var bare seks år da vår bestefar døde, og skriver ingenting om årstall naustet var bygd. Vitnet flyttet permanent til Tromsø i 1952 , samme år som vår far overtok eiendommen, og han var sjelden på Laukhella.

Vår far døde i 1974, og vår mor satt i uskiftet bo fram til sin død i 2017. Hun betalte eiendomsskatt for naustet, og var aldri i tvil om eierskapet. Terje sa i tingretten at han aldri hadde snakket med sin far om naustet, men regnet med det var i orden. En mann i hans posisjon burde jo undersøkt de faktiske forhold.

Da vi arvet eiendommen anskaffet vi grunnboka, som viste at det aldri har vært gitt noen tinglyst rett til naust til Terjes eiendom. Vår far ga heller aldri Terjes far noen avtale om eksklusiv bruk av naustet. Dette gjorde vi Terje oppmerksom på.

Naustet har ikke vært låst i de senere år som Terje påstår, og vår mor var klar over at en seilbrettklubb oppbevarte noe utstyr der. Hun hadde oppsyn med naustet så lenge hun var i fysisk god form. Men de siste årene var hun dårlig til bens, og var ikke blitt spurt da Terjes stesønn plasserte en ubrukelig båt der.

I forhold til vedlikehold stemmer det at Terjes søster uten å ta dette opp med vår mor, fikk skiftet kledning på en vegg og malte naustet. Men hans søster flyttet ikke hit før i 2013. Det sto en gammel båt i naustet til langt ut på 2000-tallet som vi ble fortalt var etter vår bestefar. Dette har vi vitner på.

At Terjes stesønn plasserte en båt med en stor skade i baugen, som vi trodde var den gamle båten, er selvfølgelig beklagelig, men vi undres hvor den gamle båten ble av.

For å kommentere Terjes siste punkt; så hvem er det som har tatt seg til rette på vår eiendom?

I leserinnlegget oppfatter vi et tydelig hevnmotiv i og med at jeg (Lillian) ble involvert i hans byggeprosjekt, og fikk det noe endret til fordel både for naboer og kjøperne av husene.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her