Det har vært et taktskifte blant folk i kongeriket Norge. Vårt største naboland startet en krig for mer enn to år siden. Med det ble også mye snudd opp ned i Norge, selv om vi ikke deltar aktivt i krigen.

For de av oss som husker den kalde krigen, minnes også gledesscenene da Muren i Berlin falt. Endelig skulle det bli fred for bestandig i Europa. Slik ble det ikke. De som trodde det, var naive. «Historien gjentar seg», heter det jo.

Jeg passerte over den norsksovjetiske grensen to ganger, Det var på vårparten i 1989, før frihetsbølgen slo inn over Øst-Europa før jul det samme året. Da var grensevaktene på sovjetisk side ansatt av KGB. Etter at jeg ble journalist i Finnmarken et par år senere og passerte over den samme grensen mange ganger, hadde de samme soldatene fått en ny arbeidsgiver, FSB. Nye uniformer var de også ikledt. Det var likevel de samme grensestyrkene som våket grensen.

Mistenksomhetens slør for nordmenn versus russerne ble borte etter Sovjet-tiden. De var med ett gode naboer. Handelen med dem, leveringen russefisken til landanlegg i Finnmark holdt industrien i gang. Dette var en vinnvinn-situasjon. En slags moderne variant av pomorhandelen mellom Norge og Norge/Sverige (sammen fram til 1905) deretter til oktober-revolusjonen da kontakten mellom landene for en stor del ble brutt.

Nordmenn i sin alminnelighet omfavnet den russiske bjørnen etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Vennskapet i den nye tiden kjente omtrent ingen grenser. Vi var jo tross alt blitt venner. Få andre nasjoner bruker uttrykket «blåøyd» som i norsk. Danskene gjør det. Svenskene også, men ikke mange flere. I tillegg til betydningen at noen har blå øyne så er det viden kjent at den andre betydningen at noen er godtroende eller naiv.

Det største skrekkeksemplet på naivitet jeg kommer på i farten med Russland som tema, var da et norsk selskap som hadde overtatt den nedlagte ubåtbasen Olavsvern ved Tromsø, leide den topphemmelige lokaliteten ut til et russisk selskap. Snakk om naivitet!

For tøværet kommer, men vi vet ennå ikke når

Et annet eksempel er utstedelsen av farledsbevis i regi av Kystverket. Der har norske myndigheter i en årrekke latt russere bli kjent med norske farvann slik at de kan manøvrere langs kysten. Mer enn 250 russere hadde før invasjonen i Ukraina fått et slikt bevis etter skolering i Norge. Hvis russerne skulle falle for fristelsen å invadere Norge, ja så besitter de meget viktig kunnskap. De får det attpåtil lagt i hendene av den norske staten.

Etter denne fullskala-invasjonen i Ukraina, har stemningen i Norge snudd. Mistenksomhetens slør preger igjen hvordan vi ser på russerne. Vi er liksom litt tilbake på 1970- og 80-tallet. Den gangen fantes det ikke sosiale medier. Det gjør det absolutt nå.

Billige poenger kastes ut på slike medier av typen «det ligger en russisk fiskebåt i havna. Da er det vel en militærøvelse i området». Mange påstander får stå uimotsagt fordi å mene slikt nå, er litt sånn korrekt for tiden vi er inne i. Russerne er ikke lenger «good guys», men «bad guys». Skjær dem over en kam alle sammen!

At russerne kartlegger norsk sårbar infrastruktur, er også en gjenganger. Mange landkrabber vet ikke at det fins norsk programvare som benyttes blant annet i fiskeflåten, der havbunnen er synlig i detaljer. Hvorfor skulle da russerne bruke fartøy for å kartlegge havbunnen, når det kan gjøres på et varmt kontor et sted i Russland?

Jeg er ikke naiv, tror og håper i alle fall ikke det. Selvsagt har russerne spionfartøy, slik som Norge har det blant annet med «Marjata». Nå virker det likevel som at et hvert russisk fartøy i manges øyne er et spionfartøy. Folkemeningen for mange — ikke alle — har gått fra den ene ytterligheten til den andre.

De redaktørstyrte massemediene har en særskilt plikt til å belyse samfunnet for sine lesere og seere. De skal forklare for dem hva som egentlig foregår, hvilke farer som truer og så videre. For et år siden sendte NRK i samarbeid med svensk og finsk TV serien «Skyggekrigen». Det var en Brennpunkt-dokumentar i flere deler. Kanskje er du en av dem som så den.

Jeg var sant å si ikke spesielt imponert. Det virket som om deres forutinntatte holdninger var utgangspunktet og så dro de ut for å få bekreftet sine antakelser. Det er en livsfarlig måte å drive journalistikk på. Hvis ikke dette er russofobi, så vet ikke jeg. Statskanalen sitter på folk med enorme kunnskaper om Russland, som med hell kunne tatt del i Skyggekrigen-dokumentaren.

Når en russisk fiskebåt hadde kurs mot Andenes så «måtte» det handle om spionering mot de militære anleggene på Andøya. Anledningen viste seg i ettertid å være behov for lostjenester. Russiske fiskefartøy som søker ly mot uvær, blir mistenkeliggjort av statskanalen selv om fartøyene også hadde blitt kontrollert av marinen.

Når journalistene går om bord i et fartøy ved kai i Kirkenes, så er de sammen med politiet. Hadde jeg vært russisk fiskeskipper, ville jeg ikke følt det som en spesielt god kombinasjon. Jeg ville sagt minst mulig. Sikkerhetsanalytiker Ole Fostad har sett Brennpunkt-serien og etablert nettstedet www.skyggekrigen.no for få dager siden. Her blir det ene «beviset» etter det andre plukket fra hverandre.

Han har ingen interesser i forbindelse med NRK-serien, annet enn at han mener at dette er ubalansert journalistikk som ikke burde vært sendt i den formen det ble i. Han melder seg på dette som en demokratisk statsborger og tillater seg å ta tak i en del av de såkalte bevisene.

Hva har så NRK oppnådd med denne serien? De har nøret opp i de følelsene til folk som går på at russerne igjen er «bad guys». NRK-redaksjonen er også nominert til den gjeveste journalistprisen i 2023 nettopp for dette bidraget. For sikkerhets skyld har de nominert seg selv.

De har gjort dette før — å skyte spurv med kanoner. På begynnelsen av 2000-tallet hadde de en dokumentar om Gamvik-ulykken (de kalte den for Mehamn-ulykken). Et av Widerøes Twin Ottere styrtet i havet utenfor fiskeværet Gamvik i mars 1982. Samtlige 15 om bord omkom. I denne kampanje-serien ble det sådd tvil om Havarikommisjons arbeid etter ulykken. Spekulasjonene gikk ut på at det skulle ha kollidert med et engelsk militærfly. Det ble også gjort med en dramaturgi som tv-mediet er suverene på.

Tross faktafeil i framstillingen til NRK, satte Stortinget ned en ny granskingskommisjon. Påstandene ble tilbakevist nok en gang. NRKs hovedkilde rakk imidlertid å bli kåret til Årets Nordlending i 2002 før man en liten håndfull år senere igjen konkluderte at det ikke var involvert britiske fly i tragedien. Tjue i stil og null i innhold.

Tilbake til Russland. Krigen i Ukraina vil en dag opphøre. Det vil være hundretusenvis av tapere, de som har mistet en slektning, en far, en mor, en bror, ei søster, foreldre, barn eller venner. Det vil være to vinnere. Uansett utfall, vil begge statslederne si at de vant.

«Historien gjentar seg», heter det som nevnt i ordtaket. Igjen har vi sett hvor riktig det er. Så gjenstår det å se om pendelen igjen vil slå tilbake blant norske menn og kvinner. Igjen vil de kanskje se på russerne med et åpent blikk. For tøværet kommer, men vi vet ennå ikke når.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her