Raidene mot grunnloven

Vår grunnlov som vi alle i kongeriket setter stor pris på, lever fremdeles i en utrygg tilværelse. Raidet begynte allerede i 1814 ved unionsforhandlingene 4. november samme år. Grunnlovens paragraf 1 ble tilføyet «Forent med Sverige under én konge.» Carl Johan fører en forsiktig form for press så lenge han ikke er lovlig valgt konge. Etter Karl den 13. sin død i 1818, blir Karl Johan konge, og viser makt for å nå sitt ønske .

«Kongemakten skal styre over det norske storting». Kong Karl Johan aksepterte ikke Stortingets råderett som Norges øverste nasjonalforsamling. Og han så med vrede på den norske grunnlovsbegeistringen. Hans ønske var at Norges nasjonaldag skulle feires 4. november til minne om unionstiltredelsen, men det fikk ingen oppslutning. Karl Johans store framstøt kom i 1821. Han la 6000 soldater i leir på Etterstad like utenfor Kristiania, og svenske krigsskip i hovedstadens havn.

Av mange er handlingen tolket som forberedelse til statskupp. Det blei ikke statskupp, men kongens kamp mot grunnloven fortsatte. Lovens 10 års-jubileum i 1824 blei feiret tross kongens forsøk på forbud. For ikke å irritere kongen ytterligere var feiringen de neste årene mer dempet, helt til det store torgslaget 17. mai 1829, som banet vei for 17. mai-feiringen og satte en stopper for kongens ønske om 4. november som nasjonaldag. Det hersker ingen tvil om hvor dyktige våre politikere var i en virkelig krevende tid. Vi beundrer dem i takknemlighet.

Hvordan står grunnloven i akt og ære hos nåtidens politikere?. Har de vist den samme fedrelandslojalitet i sin omgang med Norges suverenitet ? Hvor står vår selvstendighet i dag? To ganger har folkeavstemningen om EU-medlemskap vist flertall for et fritt og selvstendig kongerike. Etter den første avstemningen i 1972 jublet vi for vår selvstendighet. Allikevel mot folkeviljen valgte vår regjering å melde Norge inn i EØS-avtalen. Det blei aldri opplyst at EU forlangte den kongemakt Karl Johan ikke fikk.

Våre egne lovmakere er satt på sidelinjen og godkjenner stilltiende hvert eneste EU-direktiv i stigende i antall. Nytteverdien av EØS-medlemskap har kanskje skjulte fordeler for eliten blant våre folkevalgte som jakter etter personlig gevinst i verdens største byråkrati.

EU-debatten bringes stadig på banen. Det er på tide å vise vår lojalitet til fedrelandet med nei til ny EU-debatt. Signalene som i den senere tid avspeiler seg som følge av kraftkrisen bør være en vekker. Vår nasjonalskatt er overlatt til Esa, for forvaltning av det vi så stolt kalte vårt arvesølv. Sosialdemokratiet har spilt fallitt, og sitter med armene i kors og bøyer av for hvert eneste direktiv fra EU. Folket er sviktet av våre egne folkevalgte. Drivstoff- og energikrisen minner om krisen i tredveårene hvor levestandaren var på et lavnivå.

Sosialdemokratene med Gerhardsen i spissen løftet oss til en bedre levestandard. Hva gjør sosialdemokratene nå? Er målet å bringe landet tilbake til tiden før Gerhardsens tid? Støre og Vedum har begge kjørt sine politiske plimsollere på grunn. Og der står de støtt i påvente av ei politisk springflo. De får vente lenge. Støre lovet at nå var det folkets tur. Dessverre blei det folkets mareritt.

Med skuffelse registrerer vi at våre folkevalgte vi satset vår tillit til, ikke har den samme aktelse for et fritt selvstendig og udelelig rike som de fordums politikere som trosset Karl Johan og seiret over kongens ønske om at kongemakten skulle råde over landets nasjonalforsamling. Skal EU få kongemakta Karl Johan ikke fikk?

Politikerne berget landets frihet på tross av stormaktene Karl Johan støttet seg til. Deres hell mot kongemakta var også påvirket av kongens omdømme blant stormaktene, som fransk general med heftige temperamentsutbrudd. Sinne beit ikke på våre trauste politikere, og skapte sannsynligvis ikke tillit i utlandene.

Ved neste nominasjon til stortingsvalget bør kriteriet i de politiske partiene være å lete etter personer med samme aktelse for vår selvstendighet som de fordums politikere som seiret over kongens ønske og sikret vår frihet.