Det er ufattelig nok sommer i nord. Lerka synger og fosser faller mot fjorden som aldri før, solas smektende stråler funkler i stavstille sjø, fjellsidene er irrgrønne i bunnen og kritthvite på toppen, det er så vakkert at det nesten gjør vondt å se på. Så hvem kan laste utsiktshungrige utlendinger i bobiler for at de tar seg litt ekstra god tid for å betrakte alt dette? Jeg kan.

Jeg prøver egentlig å unngå å kjøre på nordnorske veier sommerstid. Jeg har gjort det lenge. Tilbake i den tida vi fortsatt drev og kjørte nord-sør på ferie, var jeg fast innslag i god stim nedover indre Sverige. Jeg var nesten lommekjent mellom Gällivarre og Arvidsjaur. At det var noen titalls mil lengre, at det ikke var så mye tid å spare, at det ikke var noe å se — heftet ikke, så lenge jeg bare kunne få lov til å kjøre. Uforstyrret.

Men tidligere i denne uka var det ingen bønn, jeg måtte ut på en runde fra Tromsø til Finnsnes, over Senja til Hamn, til Husøy og Botnhamn og med ferga tilbake til byen. Det er jo noen mil. Jeg skulle kjøre og være litt sånn vertskap for en hyggelig gjeng med energifolk fra hele landsdelen, og jeg gledet meg i grunnen litt til vise frem hjemtraktene i sin fineste sommerskrud.

Sanksjonspolitikk er jo i tiden, og i et bittelite øyeblikk kjentes det godt at jeg kunne bruke min forbrukermakt til å ramme fransk økonomi

Så det var god stemning da vi rullet ut fra Hamn langs nasjonal turistvei nordover. Vi skulle selvsagt stoppe ved utsiktspunktet i Bergsbotn, selv om vi egentlig ikke hadde tid. Vi var på jobb, og når man er på jobb er man ikke på ferie, dermed blir tidsskjema skrudd sammen deretter. Vi hadde en og en halv time til Husøya, det er omtrent det det tar, selv uten stopp i Bergsbotn.

Stressnivået var ikke høyt, men det var etablert da vi rullet videre nedover bakkene etter stoppen. Det var derfor ikke på noen måte et kjærkomment syn da jeg så en stor F på en aldrende bobil som puffet saktmodig mot fjordbotn. Det gikk riktignok ikke sakte som man kunne fryktet, men det gikk heller ikke så fort som jeg hadde behov for. Så jeg bestemte meg for å signalisere at jeg godt kunne tenke meg å komme forbi.

Vi har jo ikke noen sterk tradisjon for å tute på folk i dette landet, det er bare bøller og gamle surgubber som gjør slikt. Siden jeg prøver å ikke være noen av delene, la jeg meg bare enkelt og greit over i den andre kjørebanen, lett synlig, og vel så det, i sidespeilet hans. Det vil si, man snakker egentlig ikke om «den andre kjørebanen» i Bergsfjorden, her er veien så smal at man bare må late som det går an å møtes, siden det egentlig ikke går an. Men da går det.

Men det gikk ikke an å kjøre forbi uten at Jean Pierre samhandlet med meg. Han hadde relativt store speil, men det kan virke som om den forfengelige franskmannen hadde dem innstilt på seg selv, ikke på veien bak, så det var resultatløst å ligge på venstresida i kjørebanen bak ham.

foto
Stein-Gunnar Bondevik Foto: Ronald Johansen

Vi passerte den gamle fotballbanen til IL Foss, for øvrig ei steinrøys av en annen verden der jeg spilte flere særdeles lite minnerike bortekamper på syttitallet, vi passerte smoltanlegget til Brødrene Karlsen, og jeg begynte å miste tålmodigheten, som en postsmolt som vil ut i havet. Inntil videre hadde jeg bare holdt på mitt tydelige bilspråk, kun avbrutt av noen møtende biler.

Men nå var det tid for action, vi hadde virkelig ikke tid til dette. Husk, vi var på jobb. Så jeg la meg nærmere, såpass nært at det kunne se ut som om jeg hadde begynt på en forbikjøring, selv om det på ingen som helst måte var plass. Nå måtte han da vike, tenkte jeg. Men ikke. Så da sprakk det bittelitt for meg, det var ikke tilsiktet eller bevisst, men jeg trykte antagelig likevel på hornet. Et par ganger.

Da reagerte franskmannen endelig, men ikke helt som jeg hadde tenkt. De er jo ofte ikke så stø i engelsk, eller norsk, men han visste råd og svarte med det mest internasjonale av alle språklige uttrykk, det Språkrådet vil kalle klarspråk. Armen kom snikende ut av førervinduet, strakte seg helt ut så jeg skulle se skikkelig, før han laget en knyttneve av alle fingrene unntatt den lengste, og ga hele kreasjonen et nikk oppover med handleddet.

Så fortsatte han, midt på veien. I 60 kilometer i timen i 70-sonen. Det begynte å koke i førersetet, jeg tenkte at jeg aldri, aldri kom til å kjøpe en baguette mer i mitt liv. Sanksjonspolitikk er jo i tiden, og i et bittelite øyeblikk kjentes det godt at jeg kunne bruke min forbrukermakt til å ramme fransk økonomi. Jeg kunne selvsagt også reise til Paris og søndagskjøre på Champs Elysees.

Tror du ikke den lille bereten skulle til Steinfjorden også, akkurat som oss. Kunne han ikke ha fortsatt til Skaland? Har han aldri hørt om Bøvær, Senjas perle? Men det var som om det uutholdelige blinklyset hans, i retning Steinfjord, ga meg et ekstra kick. For jeg la meg ut så fort det bar opp bakken mot tunnelinngangen, det var som sagt en gammel bobil — og vips var jeg forbi, noen hadde med et uhell laget veien brei nok til at det faktisk var mulig.

Sånn var det. Er det noen læringspunkter her, til bruk senere i sommer, eller til andre sjåfører? Kanskje — men jeg ser ikke hva det skal være. Trafikken må flyte.

Ellers klikker jeg.