Med enighet om grunnrentebeskatning av laksenæringa i boks er det ikke måte på hvordan regjeringspartienes representanter tar begrepet «bredt forlik» i sine munner. Det er til å bli flau av, særlig når man husker hvor høye og mørke de samme representantene var da skatten i høst ble lansert.

De gjorde det klart at det var lite å diskutere, for denne saken hadde de et godt forankret flertall for. Eventuelle diskusjoner ville kun handle om innretningen sa regjeringa, og besluttet likeså godt at skatten skulle få tilbakevirkende kraft allerede fra det første året.

Det er all grunn for fangstnæringene å forberede seg på saken som en dag kommer

Oppdretterne hadde værsågod å forstå hva som var best for både dem selv og kysten. Og opposisjonen på Stortinget hadde værsågod bare å følge opp det de selv også innerst inne var enige med regjeringa om: At dem som tjener store penger på fellesskapets ressurser også skal betale ekstra skatt for det.

Her skulle det snekres et bredt politisk forlik som står seg over tid. Det måtte jo alle forstå var det beste.

Men så endte de altså opp med at ikke bare Høyre og Frp vendte tommelen ned, men at også budsjettpartner SV trakk seg. Det brede forliket handler nå om det minst mulige matematiske stemmetall berget med støtte fra partiet Venstre og ei bygdeliste fra Alta.

Regjeringa havnet i denne situasjonen fordi de feilbedømte støtten vestover og nordover kysten. Det er nesten så man må mistenke dem for å kun ha snakket med folk i byene langs kysten, for bygdas reaksjon så ut til å ta dem på senga. At de i tillegg feiltolket sin egen politiske ryggdekning slik at den politiske enigheten på venstresida til slutt sprakk er et godt bilde på hvor vanskelig og kontroversiell saken er.

Det eneste laksenæringa kan være sikre på etter dette er at diskusjonen om innretningen på lakseskatten vil leve videre, og at næringas eiere og ansatte risikerer en årlig politisk usikkerhet om både innretning og størrelse.

Men historien om lakseskatten handler om mer enn lakseoppdrett. Som kjent er det fra skattefaglig hold påpekt at også fangstnæringene burde være omfattet av grunnrentebeskatning. Med tanke på at fiskerinæringa tjener gode penger på å høste av fellesskapets ressurser er prinsippet forståelig. Enkelte deler av fangstnæringa har også profitt i nærheten av det som kan rettferdiggjøre ekstraskatt, mens andre deler leverer «grunnrente» i form av sin blotte tilstedeværelse som verdiskapere på de ytterste nøgne holmer og skjær.

Det er all grunn for fangstnæringene å forberede seg på saken som en dag kommer. Men hvem som skal lansere saken, og når – ja det synes i dag å være et godt spørsmål. De politiske omkostningene av lakseskatten ble store, erfaringene fra de siste månedenes diskusjon kan umulig friste til gjentakelse.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her