Naturnamn i våres område tar utgangspunkt i et faktisk stykkje natur. Kvært naturnamn står i bestemt form — til eksempel vika, nesset, holmen/holman, elva, skjerret, eidet osv.
Dem eg no har nemnt, har ei tydelig bestemt-ending. Andre har ei litt meir skjult bestemt-ending, men med litt ettetanke ser vi at bestemminga ligg innebygd i form av en stavelsesbærandes konsonant: botn e egentlig botnen, sand e egentlig sanden/fjæra, hals e egentlig halsen, stein e egentlig steinen, grunn e egentlig grunnen osv.
Det muntlige språket rår over lyda som fullt ut dekke uttalen av til eksempel et namn. Når vi så prøve å «kle» namnet i skriftspråket, ser vi at vi mangle tegn som heilt kan dekke uttalen. Om vi prøve å bruke de nærmaste lydan, oppstår det «surogat»-ord som så lett tar plassen førr de originale — og blir av folk ette kvært oppfatta som de egentlige, de «riktige».
Enkelte språkfolk ser det som sin oppgave å reversere surrogat-namn tebakers te originalan — førr at namnan ska få «rett» skrivemåte og førrståels. Men dersom et namn e innarbeidd og i aktiv bruk av folk over mange tiår, har ei slik reversering lite førr seg. Den nye «nye» namneforma vil ikkje bli brukt aktivt — og vil bli kjent av folket/brukaran som et tvungent påtrøkk utanifrå.
Om nòkken ønske å framheve den opprinnelige skriftforma ute blant folk, går det godt an å sette opplyningan om ho inn som en fotnote i dokumentet.
Om namn i fjorden våres, Mefjorden: Her i fjorden har det — så vidt vi veit — ifrå gammelt av vorre tre plassa der folk har slådd seg ned og bygd seg hus. På vestsida, nær utmed havet, kom tidlig feskeværret Mefjorden med mange feskemottak og gårdsbruk; lenger inn i fjorden vaks bygda/hamna Hopen fram (med gårdsbruk og preste-sèter), og inst i fjordbotnen kom tidlig Sand(en) med gårdsbruk - og nærheit te feskevatn og jaktterreng.
I dag brukes namnan Mefjordvær, Senjahopen og Mefjordbotn. Namnet Mefjorden har vorre i bruk med slik skrivmåte og uttale i lang tid. Å presse en stum/u-uttalt d inn i den kjente og velbrukte skrivemåten — på bakgrunn av et rudiment av en lignandes lyd i gammel tid — vil ikkje ha nòkken verdi og praktisk funksjon.