For to uker siden meldte mediene at Oljefondets verdi for første gang har passert 17.000 milliarder kroner. To uker senere har det passert 17.500 milliarder. Det er 250 milliarder i uka. For noen år siden eide vi èn prosent av alle aksjer i verden. Nå eier 0,07 prosent av verdens befolkning 1,5 prosent av verdens aksjeselskaper.
17.000 milliarder er ikke til å fatte. Selv ikke de 500 skarve milliardene vi har tjent siden 12. mars er til å forstå. For disse pengene kunne TIL kjøpt hele Bodø/Glimt hver dag i 13 år, for eksempel. Noen hadde gjort det (kjøpt det, gitt det tilbake, kjøpt det, gitt det tilbake, osv). Eller, for å sette det i et annet perspektiv: På to uker har vi tjent over en fjerdedel av utgiftssiden i årets statsbudsjett.
Vi skal ikke la oss lure av effekten kronekursen har på fondsstørrelsen, men selv om vi tar høyde for en svak krone er fondet så enormt at det knapt gir mening å snakke om at det er sparing til fremtidige generasjoner, med mindre disse generasjonen skal ligge og sove. Vi er langt forbi en buffer for dårlige tider. Fondet er så stort at vi for lenge siden måtte gi opp ambisjonen om å bruke avkastningen, nå kan vi ikke gjøre det engang — det blir for mye. Dermed bare vokser det.
Utviklingen av fondet var på ingen måte forutsett. Jens Stoltenberg sier i en video på fondets hjemmeside at ingen, absolutt ingen, var i stand til å forutse hvor stort fondet ville bli. Nå er spørsmålet: Klarer noen å forutse hva dette vil gjøre med oss? Vet vi lenger hvem vi er, som nasjon? Jeg tror ikke det.
Så får han mer og mer rett, brasilianeren som en gang sa til meg: Nordmenns problem er at dere ikke har et problem
Man må muligens ut av landet for å få et reelt bilde av vårt lille land, for her hjemme er jeg redd vi fortsatt ser på oss selv om en liten nisseluekledd fredsdue som flyr rundt og snakker om likestilling og kampen mot ulikhet og trepartssamarbeid og dugnad. Vi ser oss selv som et utenforland med et annerledes (les: overlegent) verdisett, symbolisert med brunost og matpakke. Identiteten som småkårsfolk lever i beste velgående.
Realiteten der ute er at Norge er blant klodens råeste kapitalister. Vi eier aksjer i alle markeder, og forsyner oss dermed grovt av verdien av andre folks arbeidsinnsats. I tillegg kjøper vi stadig flere av de mest verdifulle og avholdte eiendommene i verdens største byer, og leier dem ut igjen med store gevinster.
Som om ikke det var nok, så tar vi oss friheten til å være like synlige på klimatoppmøtet i Glasgow som på oljemessa i Houston. Det mangler ikke på syrligheter om Norge mellom kanapeene på verdens ambassader.
Jeg tenker at vi har to muligheter for å håndtere vårt renommé. Vi kan akseptere at vi ikke lenger er verdens nisser, men verdens rentenister, og fire (i alle fall til halv stang) det lite kledelige fredsnasjonsflagget vi seiler under. Vi bør ikle oss dress og slips og framstå som de kapitalistene vi faktisk er, og erkjenne at vi gjør det vi kan for å sikre oss mest mulig av verdens rikdom til gavn for oss selv. Brutalt, men ærlig — og det kommer man ofte lengre med.
Eller vi kan bygge en langt høyere himmel over fondet, fordi vi erkjenner at det ikke går an at en så liten (og stappmett) del av klodens folk skal sitte på en så stor del av verdiene. Det er rett og slett ikke rettferdig, og vi vet det. Alle vet det.
Så før noen andre sier det, burde vi si det selv: Dette fondet, når vi har satt av en buffer, skal gå til velferd, medisiner, mat og samfunnsbygging for de som trenger det. Fantasien setter ingen grenser for hva vi kunne utrettet for verden med alle disse midlene.
Jeg er redd vi allerede har begynt å se konturene av hva rikdommen gjør med oss som folk. Politisk styring er blitt nesten umulig, fordi ingen aksepterer at det fins noe vi ikke har råd til. Problemene vi har rundt oss er i stor grad skapt av et fravær av nød.
Vi må ingenting lenger. Vi må ikke jobbe, vi må ikke holde sammen, vi må ikke dyrke mat, vi må ikke produsere noe, vi kan tillate oss å si nei til alt som er ubehagelig, og ja til alt vi vil ha. Og hvem kan laste oss for det — 500 milliarder på to uker, det er 90.000 kroner på hver av oss. Trenger vi noe, kjøp det.
Stavanger Ap har lansert idéen om samfunnstjeneste for alle ungdommer, med symbolsk lønn. Jeg synes tanken er god, og ser på det som en slags nød-simulator. Vi må simulere et slags behov slik at vi kan sparke ungdommer ut av kjedsomhet, apati og utenforskap, og å lære dem at det fortsatt fins noe som heter samfunn, det fins noe som heter plikt og at det går an å klare seg med lite. Det selvsagte må nå innlæres.
Venstre er forrykt og kaller det totalitært, og Nettavisens redaktør mener at verdens rikeste stat har råd til å betale for arbeidskraften hvis vi trenger det. Selvsagt — det står som sagt ikke på pengene. Men hvis vi ser på de underliggende årsakene til at vi nå har en diskusjon om samfunnstjeneste, så får han mer og mer rett, brasilianeren som en gang sa til meg: Nordmenns problem er at dere ikke har et problem.
Det er dypt problematisk.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her