Etter tre uker på ferie i utlandet var jeg nødt til å holde for øynene da jeg skulle sjekke saldoen i nettbanken.
Vi må kanskje bare innfinne oss med fakta.
Den tiden er forbi – i hvert fall i overskuelig tid – da vi kunne leve som småkonger og nesten ikke tenke på prislappen når vi passerte grensa til våre nærmeste naboland. Eller – enda tydeligere – når vi tok en, eller kanskje to, årlige Syden-turer.
For nå er den norske krona ikke lenger å regne som hardvaluta i Sverige, Finland eller Danmark, og når vi kommer til Spania, Hellas eller Italia, rekker ikke feriekronene til mer enn en liten del av hva det engang gjorde.
Den tiden er forbi da en halvliter svensk «starköl» kostet halvparten av hva den gjorde her hjemme fordi vi i tillegg til lavere alkopriser hos naboene kunne trekke 20–25 øre fra hver spandert krone i ren valutagevinst. «Those days are gone» da en flaske vin til ti euro på restaurant i Italia betydde at 73 kroner ble trukket fra kontoen. Nå koster samme vinflaske 116 kroner. En firedel av hva den koster i Norge, men dere skjønner poenget.
Og kanskje er det like greit om man tenker etter. Jeg tror faktisk ikke vi er skapt for å være storkarer over tid.
Det er sikkert den pietistiske nord-tromsingen i meg, fostret opp på småsei og settepotet, som snakker nå.
Men vi visste nok alle sammen innerst inne at vi hadde det for greit, for lenge. Det var litt som da Albert Åberg ville ha julaften hele året, bortsett fra på hans bursdag. Og der hans bestemor mente at det var det dummeste hun hadde hørt, og at man var nødt til å ha det litt kjedelig og kjipt for å kunne nyte de gode øyeblikkene.
Vi visste jo innerst inne at hun hadde rett, men vi lukket øynene og ørene for budskapet, ikke sant?
For det er ikke å stikke under stol med at vi i løpet av hele 2000-tallet har vært vante til å spise og drikke med begge hender uten å tenke på konsekvenser eller kostnader. Før nå.
Da vi feiret tusenårsskiftet og ramlet inn i 2000-tallet var den gjennomsnittlige lønna i Norge på 281.000 kroner. I fjor var gjennomsnittslønna her til lands 665.000 kroner – altså mer enn en fordobling på litt over 20 år. Omregnet i prosent er lønnsøkningen på 237 prosent.
I samme periode har prisstigningen i Norge vært på litt i overkant av 60 prosent ifølge Statistisk sentralbyrå. Det er ingen andre land som er engang i nærheten av en slik utvikling.
Og i løpet av to årtier er vi blitt vant til at dette er «default standard», at det er slik det skal være. Vi skal ha penger til alt vi ønsker oss, fordi …
Ja, hvorfor?
Jeg har familie og venner i Sverige og Danmark som pleide å fleipe da vi kom på besøk med at «nå kommer Oljefondet», og de ble vant til at vi med våre velfylte plastkort kunne unne oss alt vi ville ha og mer dertil uten hemninger. Eller skamvett. For vi kan til tider være nokså uspiselige i vår nyrikdom.
I filmen «Svenskjävel» fra 2014 sier den svenske au pairen «Dina» at svenskene ser på nordmenn som «et utviklingshemmet søskenbarn som har vunnet i Lotto» da hennes norske vertsfamilie legger ut om hvor artig de synes det er at det nettopp er svensker som er nødt til å ta alle drittjobbene som nordmenn ikke vil ha.
Fallhøyden har vært stor for mange – både økonomisk og mentalt – når den norske krona har mistet nesten 20–30 prosent av sin verdi overfor euro og dollar, og sågar er blitt likestilt med svenske kroner. Det passer ikke helt i vårt nåværende verdensbilde at vår valuta skal havne i samme kategori som tidligere tiders drakmer, lire eller pesetas.
Det er ikke helt som på 70- og 80-tallet. Da fikk vi 70–80 kroner for en norsk hundrelapp hos de svenske bankene da vi sto i kø for å veksle de røde, grønne og blå sedlene med bilder av Nansen, Wergeland og Bjørnson.
Men det stikker nok i sjela hos mange at den tilsynelatende bunnsolide norske krona er vingeklippet, og ikke lenger er å finne øverst på valutapyramiden sammen med sveitserfranc og japanske yen.
Prisøkning på alt fra banklån til bensin har også gjort kraftige innhogg i lommebøkene til Ola og Kari.
Helt plutselig er vi ikke konger på haugen lenger, og for enkelte er det blitt en brå oppvåkning.
Er den økonomiske motbakken kun noe negativt? Jeg tror ikke det. Jeg tror at den kommer akkurat når vi trenger den som mest.
Norge og nordmenn trenger å lære seg måtehold med både egne og andres ressurser. Om ikke annet for å dempe effektene av eldrebølgen som snart kommer til å rulle inn over oss. De aller fleste er jo også enige om at vi av miljøgrunner må dempe vårt forbruk, at vi er nødt til å bruke mindre energi, reise mindre og at vi må få et langt lettere klimafotspor.
Kanskje er det i oppoverbakker vi skaffer oss de rette lårmusklene, tar de rette beslutningene, oppfinner de rette oppfinnelsene og velger de rette utveiene?
For det er jo som kjent at «nød lærer naken kvinne å spinne».
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her