I tidligere tider var vår «lokale verden» delt i to ulike typer samfunn; by og land. Butikkene på landet var preget av at kundegrunnlaget der i hovedtrekket besto av en sammensetning av bønder og fiskere. Der var det slik at mannen var fisker det meste av året, og bare var heime for å utføre nødvendig arbeide med å drifte jorda og vedlikehold av både jord og bygninger.
Det var gjerne også slik at når barna ikke alltid var så villig til å utføre det arbeidet mor i huset la til rette for, så fikk de klar beskjed fra mor om at «bare vent til far din kjem heim». Det fulgte også med at når far fikk sesongoppgjør for fisket, så var det hans oppgave å gå til kjøpmannen å gjøre opp for det kona hadde handlet for i den siste fiskerisesongen.
Det lærte konene som var alene heime både å være sparsomme og dyktig i arbeidet med å ta vare på både dyrene i fjøset, barn og ofte både egne gamle foreldre og svigerforeldre.
Butikkene i byene hadde sin eksistens ved å levere varer til byens befolkning. Der var alle nødt til å kjøpe det de trengte av matvarer og tøy for å sy egne klær. Konene sin status i heimen var for de aller fleste vurdert til å være finere, men med lavere familiestatus enn konene på landet. I byene var det mannen som med den status å være heime hver dag og den eneste som tjente penger i familien, også den som bestemte hva pengene han tjente skulle gå til.
Det fortelles om at i de aller fleste forhold kom mannen ikke heim til middag etter dagens slutt annen hver onsdag. Dette fordi at da var det lønningsdag, som tradisjonelt ble brukt til møte med kompiser for en «liten fest» på kafeen. Det skjedde etter arbeidsdagens slutt, og at da var dagens halvmånedslønning mottatt av hver enkelt arbeidstaker.
Ordningen fratar foreldrene den muligheten de trenger for å kunne være sine egne barns egentlige oppdrager
Det er liten tvil om at denne kvinnereisningen, som kom helt fra begynnelsen av 1950-tallet, var en viktig følge av den industrielle revolusjonen. Det førte til tilbud for kvinner i denne delen av arbeidslivet, og med en slik utvikling ble det et økende behov for både mannlige og kvinnelige arbeidsplasser i byene.
På landet, der de små gårdsbrukene som kvinnene hadde styrt med mens mannen var på fiske, var for små til å brødfø hele familien. Når våre politikere så fant det riktig å legge ned de små gårdsbrukene ved å gi økonomisk støtte og kondemneringsbidrag til opphugging og senkning av de mange små fiskebåtene, så var det slutt på kombinasjonsdriften fiske og jordbruk som gjennom historiske tider hadde preget særlig den nordlige delen av landet vårt.
Det gjorde det enklere å få til en kvinnefrigjøring som gjorde det enklere å få arbeidstakere til industrien, som ble sett på som fremtidens arbeidsplasser. Men industrien krevde, eller forutsatte, større befolkningsgrunnlag, og lettere tilgang til kommunikasjonsmuligheter både på land og hav og i luften. Det ble også større krav til faglig utdanning enn det var lagt opp til i vårt ellers gode land. Et gode som særlig var viktig for den kvinnelige delen av den kommende generasjonen.
Men prisen for omleggingen av retten til utdanning og mulighet til å tjene egne penger for å få til denne endringen i praksis, måtte de kommende generasjoner betale. Prisen var en reduksjon fra en helhetlig omsorg fra både far og mor som oppdragere for resten av barndommen. Dette ble dekket med en kort fødselspermisjon for både mor og far. Men så var det slutt.
Heldags arbeidsplasser for både mor og far utenfor heimen satte et klart skille i foreldrenes muligheter til å ta seg av barnas behov for både læring og tilhørighet. Med min erfaring fra skoleverket med utdanning og arbeid som lærer, skolerådgiver, spesialpedagog, rektor og skolesjef, og med oppdragelse av seks egne barn, ser jeg dette som en umulighet.
Dette fordi ordningen fratar foreldrene den muligheten de trenger for å kunne være sine egne barns egentlige oppdrager. Og dette skjer på tross av vår viten om at foreldrene er de som kjenner sine egne barn best. Det gjelder evner og forutsetninger og hva det er som er det beste for å få det enkelte barn våken og interessert i det som skjer av læring i timene på skolen. Læringen som skjer på skolen kan sammenlignes med ei fiskeline med flere kroker med agn på. Læringen skjer når eleven ved lærerens og foreldrenes hjelp får anledning til å åpne «agnet».
Endringene førte til at det i praksis innebar at foreldrenes hjelp og ansvar, som for de aller fleste var av uvurderlig støtte og hjelp for barna, ble dessverre en viktig ressurs som bare i mindre grad er benyttet av både skolen og heimen. Kanskje skyldes dette både en svikt fra foreldrene og fra skolen.
Dette kan vi se både av den uvettige bruken av ulike elektroniske hjelpemidler, der vi kan snakke om misbruk i forhold til både sin egen heim og skole og offentlighet.
Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her