Til tross for at jeg avsluttet min yrkeskarriere innenfor kollektivtransporten har jeg så langt i livet ( jeg er nå 84) ikke brukt bussen til og fra byen. Fortsatt er det bilen vi bruker, da de få turene vi tar, gjerne kombineres med et kafebesøk utenfor sentrum, og som kjent, bussen er ikke alltid satt opp til der du skal.
Men — for nylig fikk jeg smertelig erfare at for de som ikke besitter en app, ja, da blir du nok henvist til fortauet, for ikke tar bussen et vanlig Visa-kort, og langt mindre kontanter, ja da er du «ute å kjøre» — men ikke med bussen, nei!
Jeg stiger på, rekker fram kortet: «Har du ikke en app?», spør sjåføren. Nei, det har jeg ikke. « Vel, da må du nok gå av, her må alle ha billett, det kan jo også bli kontroll, og det vil koste deg dyrt!»
Så, da var det bare å tusle tilbake til heimen, ta bilen for å få gjort mitt ærende i byen, akk ja, enn så lenge jeg får beholde sertifikatet og har kunnskapene i orden hva gjelder trafikk, brikke for bompenger og finner parkering (med app?). Men verre skulle det bli:
I forbindelse med en reise jeg skal foreta til Halden i et besøk til min «medmusikant» og barnebarn, fikk jeg klar oppfordring om å forhånds kjøpe bussbilletten jeg trengte mellom Gardermoen og Halden — denne gang med selskapet VY (ikke gode gamle NSB).
Så mine venner, «vi eldre», hold på hatten, vær aktiv, tren og spis havregrøt og fem om dagen, vi må for Guds skyld ikke havne inn i en app!
Da jeg må kunne påberope meg å beherske internett så noenlunde, blant annet nettbanken, og jeg hadde allerede bestilt og betalt for flybilletten på nettet, regnet jeg med å kunne gjøre samme operasjon for å kjøpe bussbilletten. Men — nei du! Det måtte skje via en App! Har du en iPhone?
Så da satt jeg der, nå var det om å gjøre å få lastet ned appen fra VY — og det var lettere sagt enn gjort for en nybegynner. Men, heldigvis har jeg gode hjelpere, og det endte med at billetten måtte kjøpes og betales på en annens telefon, og skrives ut der, og så Vipps -betaling til min gode hjelper. Konklusjon: Stakkars den som ikke har en iPhone eller en eller annen duppeditt — da sitter du i saksa!
Denne situasjonen er jeg selvsagt ikke alene om. Vi er over 600.000 i Norge som ikke er digital, og verre skal det bli. Den digitale verden har for alvor innhentet meg og min generasjon, og det uten at vi kan gjøre noe fra eller til. Hvem kan og vil slår i bordet for oss, og for eksempel si: Bussen bør være gratis for honnørreisende! For mange blir isolasjon resultatet av å kreve en app.
Vi leser og hører om at innenfor eldreomsorgen vil det nå bli tatt i bruk digitale «hjelpemidler» — for å effektivisere. Så mine venner, «vi eldre», hold på hatten, vær aktiv, tren og spis havregrøt og fem om dagen, vi må for Guds skyld ikke havne inn i en app!
For vi skal jo: «Leve hele livet» — ifølge den statlige kvalitets reformen som nå kommunene forhåpentlig deltar i. Det har jeg tenkt å komme tilbake til. Nå jeg skal snart synge og spille sammen med mitt barnebarn i Halden på et av omsorgssentrene og sykehjemmene der, det som trubaduren Kine Hellebust synger om:
«Det handle om å leve», eller trubaduren Wenche Myhre: «For livet skal vi sloss, så lenge det går blod i gjennom oss».