«Spørsmålet er ikke hvilke utslipp som skal reduseres, men hvilke små utslipp som kan gjenstå i 2050. Alt annet må bort».

Dette var ordene til økonom Martin Skancke, som har ledet Klimautvalget. De overleverte sin rapport til regjeringen fredag. Frem mot 2050 skal Norges klimagassutslipp kuttes med 90 til 95 prosent sammenlignet med tall fra 1990.

Rapporten drar sløret av flere livsløgner i norsk politikk. Det hadde vært fantastisk om den gir regjeringen det den trenger for endelig å ta mot til seg og lage en troverdig klimaplan.

Hvis noen lokalpolitikere kjenner seg litt stressa nå, «herregud – visjoner?», så har den ferske, utskjelte samferdselsutredningen for Nord-Norge noen visjoner å by på

Særlig oljenæringen, som i dag står for en fjerdedel av Norges klimagassutslipp, får sine talepunkter og spinn plukket fra hverandre av klimautvalget. Leting og utvinning av olje og gass generelt stoppes inntil man har en plan for utfasing av olje- og gassindustrien. Elektrifiseringen av norsk sokkel skrotes. Leting etter olje og gass i nye havområder stoppes permanent. Det legges en plan for omskolering av oljearbeidere. Norge kan ikke lene seg på verken kvotekjøp eller karbonfangst og -lagring for å nå klimamålene.

Her deles det med andre ord ut mageslag til både Høyre og Arbeiderpartiet.

Det er også noen ørefiker til Senterpartiet: Produksjon og konsum av rødt kjøtt må reduseres. Karbonopptak fra norsk skog får ikke telle med i CO2-regnskapet. Lave energipriser ikke settes ikke som hovedmål for energipolitikken. Les: Strøm og drivstoff.

Og en karamell til Frp: Mer krav, påbud og forbud.

Sist, men ikke minst, en liten hilsen til Tromsøs «bærekraftige» reiseliv: Utslipp fra utenriks luftfart og sjøfart telles med.

Det som er så deilig med denne rapporten, er at den er befriende ærlig. Her snakkes det i klarspråk, av et uavhengig ekspertutvalg bestående av moderate fagfolk uten islendere i klesskapet.

De som har fulgt med i debatten om Nord-Norgebanen den siste tiden, har fått med seg at alle utredninger med respekt for seg selv må inneholde en redegjørelse for det såkalte «null-alternativet». Hvordan ser Norge ut om 26 år om vi ikke gjør noe, om vi fortsetter som før? Klimautvalget advarer mot en sannsynlig økonomisk krise i Norge om vi ikke gjør noe. Utslipp blir rådyrt, vi vil utvinne olje som ingen vil kjøpe, det blir høy arbeidsledighet.

Det er mørkt nok, men det kan bli mørkere: Samfunnsvitere frykter hva klimaendringene vil gjøre med Vestens demokratier. Migrasjonskrisen i 2015 og pandemien ga oss noen påminnelser om hvordan vi reagerer når akutt fare truer.

Mange av oss flokket seg til enkle, drastiske løsninger. Amerikanerne ville bygge murer mot sine naboer i sør. Folk som Trump og Bolsonaro i Brasil fikk makt og ba til slutt følgerne sine angripe landets demokratiske parlamenter. Israelerne har stemt fram et styre som river ned samfunnsinstitusjoner som domstolene.

Hva med Europa? Utviklingen i øst viser at vi tross historien ikke er vaksinert mot fascisme. Klimaendringer over tre grader vil føre med seg mer av både pandemier og migrasjon, og det er flere plager i Pandoras eske. Vi må ikke komme dit.

Det rapporten mangler, er visjoner. Den preges av det som må bort, «fingra av fatet», og nei. Det er ikke rart, når vi om 26 år skal sitte igjen med fem prosent av utslippskaka vi driver samfunnet med i dag. Visjoner er heller ikke utvalgets mandat. Det er politikerne som må bidra med fremtidsvisjonene. Hva vil de? Hvordan skal samfunnet vårt se ut når ungene våre har blitt voksne?

Hvordan skal Nord-Norge se ut? Tromsø? Hvis noen lokalpolitikere kjenner seg litt stressa nå, «herregud – visjoner?», så har den ferske, utskjelte samferdselsutredningen for Nord-Norge noen visjoner å by på. Nærmere bestemt i en konsulentrapport fra Asplan Viak og Dietz Foresight, bestilt av Statens vegvesen, levert som underlag i arbeidet i fjor.

Den tegner opp tre fremtidsbilder som både er gjenkjennelige og utfordrende: Vil vi være verdens «siste villmark», der reindrift, naturvern og økoturisme med elektriske propellfly på dagens kortbanenett preger en landsdel med synkende befolkning? Eller fortsatt «Nato i nord», en sterk romnasjon, havnasjon, i det hele tatt: Vestens havnesjef og forsvarsverk i Arktis når polisen smelter? Eller skal vi prøve å hoppe etter Sverige, og gå for et nytt, «grønt» Klondyke i Nord-Norge, slik Stavanger fikk det med oljå på 70-tallet?

Det første, villmarksalternativet, er en fremtid der økologisk bærekraft prioriteres foran økonomisk og samfunnsmessig bærekraft. Det siste alternativet sender mye av natur- og klimahensyn på båten. Og ikke minst samiske hensyn. Begge disse alternativene er derfor enten lite fristende, eller lite sannsynlige.

Det fremtidsbildet som tydeligst tegner seg, er et Nord-Norge spiller en viktig rolle både i grønn omstilling og for sikkerhet og beredskap. Men da må lokale og nasjonale politikere ta lederskap.

Det er budskapet fremfor noe fra klimautvalgets rapport: Klimaomstilling er samfunnsutvikling. Vi må bare ha vett til å se det, og utnytte det. Og vi må ha langt mer utholdenhet og stamina enn hva nordnorske samfunnsaktører har vist til nå. Her er Tromsø-politikere og -næringslivs klimaglød to år tilbake et talende eksempel.

Så snart det ble klart at søknaden om å bli en av EUs klimanøytrale byer ble avslått, og Tromsø ikke fikk gjennomføre klimaomstillingen som en gratis lunsj på EUs bekostning, stilnet snakket og de store vyene for Tromsø. Og det sier sitt at de tre fremtidsvisjonene for Nord-Norge som er nevnt over her, måtte hentes fra en konsulentrapport fra 2022, bestilt av staten, og som knapt ble omtalt da den kom.

Tromsø og Nord-Norge må sørge for at vår fremtid ikke bare beskrives i utredninger som kan legges i en skuff av byråkrater fra veivesen, jernbanedirektorat og andre etater. Vi må inn i regjeringens klimaplan, som lages nå.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her