Min kones blåøye

Vi har ei gammel snekke. Det kan være trangt om bord på slike mindre båter, man må planlegge sine bevegelser og ikke bare plutselig dukke opp i en luke, som en annen fotballspiller.

Men når både skipper og mannskap er fersk og kaia nærmer seg faretruende fort — da er det ikke rom for å tenke så mye, det gjelder å få åpna luka i forpiggen i ei faderlig fart.

Det var da hun gikk på en smell, fruen, og kjørte øyet i lukekanten. Da var det bare å legge inn full revers, for her var det noen som gikk ned for telling i noen minutter. Såpass var møtet med hardplast fra Vestlandet at vi skjønte at det kom til å bli noen dager med blått øye. Jaja, vi hadde jo ferie, og skulle stort sett være i båten. Greit nok. Trodde vi.

Saken var i utgangspunktet begrenset til, la oss si, en kosmetisk tilkortkommenhet. Det var ikke farlig, og det gjorde, etterhvert, ikke vondt. Men det skulle vise seg at det som i utgangspunktet var hennes problem, skulle bli mitt. For det er ikke uten videre uproblematisk for en litt overdimensjonert, skjeggete mann å rusle rundt med en fin liten kone med blått øye.

Jeg fikk en bestemt følelse, hvor enn vi befant oss, at alle som observerte henne umiddelbart så i min retning etterpå, som om jeg var kilden til blåfargen. Det var sikkert litt oversensitivt, man har en tendens til å overtenke slike ting. Men jeg ble likevel ikke kvitt tanken på at det sto konemishandler med fet skrift på brystkassen min.

I mangel av et effektivt viskelær benyttet jeg litt ulike strategier for å få vekk skriften. Det enkleste var å be henne ha på solbriller, som ikke var så unaturlig, siden det tross alt var høysommer. Det var likevel ikke en helt vanntett strategi, det er vanskelig å ha på solbriller absolutt hele tiden, særlig når de ikke har styrke, og behovet er sånn cirka -5 med skjeve hornhinner i tillegg.

Strategi nummer to var å understreke, til alle og hver, at jeg ikke var innblandet i saken, det var et uhell. Denne strategien er jeg litt usikker på; det kan fort slå kontra når jeg forsikrer kassamannen på Kiwi i Risør at det ikke var jeg. Mulig han tenkte: «Var jeg deg ville jeg bare holdt kjeft». Han sa ikke det. Men han sa heller ikke noe annet som beroliget meg.

Den tredje strategien er jeg enda mindre sikker på virkningsgraden av — den går ut på å være en kjærlig mann, kanskje litt ekstra kjærlig, for å vise verden at her er det ikke verken omtanke eller ømhet det skorter på. Men i likhet med strategi nummer to — den slår fort andre veien. «Du er snill nå, nå som du er edru».

Så da sto jeg der — slått i hartkorn, eller i alle fall følelsen av hartkorn, med en gruppe menn som jeg på det aller, aller sterkeste tar avstand fra. Det fins knapt noen handlinger jeg har mindre forståelse for enn menn som bruker sin fysiske overlegenhet til å utøve terror mot sine aller nærmeste. Det var stressende og belastende å kjenne seg som en del av en slik gruppe.

Men samtidig var det også lærerikt. Det er i grunnen ikke så ofte jeg opplever å bli satt i bås på en slik måte. Opplevelsen av å være sosialt stemplet uten å kunne gjøre noe med saken — det ble snarere bare verre da jeg prøvde — var på mange måter skjellsettende, og jeg har lenge fundert på hva denne episoden egentlig, dypest sett, fortalte meg. At det er hardt å være mann? Njei.

Det som skjedde var at jeg tror jeg fikk en ørliten titt inn i hverdagen til de som får stønad fra NAV uten å være trygdemisbrukere, de som er kronisk syke uten å være arbeidssky, de som bekjenner seg til islam uten å være terrorister, de som fødes med en annen hudfarge enn majoriteten uten å være annerledes. De som tillegges egenskaper, holdninger og motiver de aldri har hatt, men som, uansett hva de gjør, ikke kommer fra dem. Aldri helt.

Problemet med min kones blåøye var forbigående. Det forsvant. For veldig mange andre er tilstanden permanent. Jeg er nyfiken på hva det hadde gjort med meg — å leve et liv under konstant mistanke? Hadde jeg gjort det jeg kunne for å bli frifunnet, eller hadde jeg bare oversett det? Eller hadde jeg, slik det gjerne er med selvoppfyllende profetier, latt dem få rett?

I en tid der skumle krefter ser seg tjent med å gruppere og diskriminere, med svært effektive verktøy, har det aldri vært viktigere å ta et steg tilbake for å tenke seg om, være litt undersøkende, overbærende og empatisk, eller klok, som det også heter.

Den giddeløse bøddel har en tendens til å legitimere sin domfelling med det gamle visdomsordet «ingen røyk uten ild». Men det trenger ikke være røyk. Det kan være damp.

I mitt tilfelle var det, om noen ikke fikk det med seg, en luke.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her