Det er rett og slett rørende å observere hvor stor solidariteten er blitt i hjemkommunen min. Snakker dessverre ikke om energi og antall kroner man bruker på egne innbyggere eller andre medborgere som sliter, men på hvor lemfeldig man egentlig behandler kommunekronene så lenge det går til de som allerede har mest fra før. Kommunestyret i Senja — og for så vidt tidligere Lenvik, er skikkelig gode på dette med etterlønn. Best i klassen faktisk. Tror ikke jeg kjenner til andre kommuner som har så mange etterlønnsfadeser som akkurat vår.

Nylig vedtok flertallet at man skulle innvilge tre måneders etterlønn til den avgåtte ordføreren, opp til over 320.000 kroner. 320.000 kroner for tre måneders lønn. For en jobb man ikke engang gjør. De fleste av oss kan se langt etter en sånn type godtgjøring, og spesielt for lediggang.

I andre kommuner ser vi avgåtte ordførere som er tilbake i gammeljobben sin dagen etter konstitueringen av nytt kommunestyret har vært. Sånn burde det være også hjemme hos oss. Men vi har fått i gang en skikkelig ukultur der «retten til etterlønn» står høyere enn både arbeidsmoral og retten til å komme tilbake i arbeid gjør. Omsorgen har vist seg å være stor for de som allerede har mest fra før i hjemkommunen min. I gamle Lenvik var etterlønn noe av det siste som ble vedtatt før kommunen ble sammenslått, den gangen til tidligere rådmann Margrethe Hagerupsen. Hun fikk etterlønn på et helt år og hele èn million kroner, og er så vidt jeg vet fortsatt i arbeid i kommunen.

Etterlønn er blitt vår kommunes solidaritetsstempel. Bare synd at solidariteten ikke er like stor for de som faktisk trenger det

Etter forrige periode var det nåværende ordfører Geir-Inge Sivertsen som fikk etterlønn for å få muligheten til å ta ut ferie samtidig som han hadde andre jobber, noe som satte kommunen vår på landskartet. Denne gangen er det den avgåtte ordføreren fra Tom Rune Eliseussen som får etterlønn i tre måneder, angivelig fordi hans arbeidsgiver Statskog trenger å få på plass en «dyktig og motivert Tom Rune tilbake i jobb». Det kommunen faktisk har gjort er å tilrettelegge for en tre måneders veldig godt betalt ferie som skattebetalerne i Senja sponser. Saken om etterlønn i Senja handler om mer enn at de som allerede har mest får enda mer, den handler om prinsipper. Og om hvem det egentlig er som skal ta ansvar for hva. Når man blir fulltidspolitiker har man krav på permisjon fra jobben man har. Det er vanlig at man søker permisjon som gjelder den tiden man innehar dette vervet. En ordførerjobb er en midlertidig stilling. Tom Rune ble valgt for fire år. Og alt tydet hele tiden på at han ikke skulle få fire år til i ordførerjobben.

Loven sikrer han rett til å komme tilbake i jobben sin når permisjonstiden er over. Det ansvaret er det arbeidsgiveren hans som har, selv om det i uttalelsene fra Statskog høres ut som om de ikke helt vet hva eller hvordan de skal håndtere det. Med mindre det er sånn at det i søknaden om permisjon er tatt høyde for at man skulle få etterlønn og chilletid etter valget, så skal ansvaret for å utbetale lønn også ligge hos arbeidsgiveren.

Et vesentlig spørsmål i saken er vel om det er ordføreren selv som ønsker fri eller om det er arbeidsgiveren som har ønsket denne etterlønnsordninga. Jeg undres meg veldig over hvorfor det alltid er så vanskelig å finne penger til de som trenger det i vår kommune, mens pengene — uten unntak — sitter løst når det handler om å belønne de som sitter på toppen. Og jeg blir skikkelig provosert over å vite at skattepengene mine går direkte i lomma på noen som ikke trenger det.

Jeg venter i spenning på å se hvordan Statsforvalteren behandler lovlighetskontrollen som er meldt inn av vedtaket, og ikke minst på hvorvidt vår tidligere ordfører er tilbake i sitt tidligere arbeidsforhold på nyåret eller ikke. Etterlønn er blitt vår kommunes solidaritetsstempel. Bare synd at solidariteten ikke er like stor for de som faktisk trenger det.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her