Det siste glansåret

«Trålkvotene må tilbake til kystflåten». «Kynisk maktmisbruk». «Ei skam at slike uttalelser fremsettes» og «ren eventyrfortelling».

Superlativene henger rimelig løst for øyeblikket. Både store, små og mange sinte ord tas flittig i bruk i fiskeridebatten. For nå bites hestene i det vi er på vei inn et nytt år med mindre kvoter både for sild, torsk og sannsynligvis kongekrabbe. Titlene på debattinnleggene fra den siste uka forteller om en vesentlig tøffere tone mellom store og små. Det store skillet går som vanlig går mellom kyst og hav.

I tillegg legges den etterlengtede og kanskje fryktede kvotemeldingen fram rett over nyåret. At det skjer parallelt med sviktende kvotegrunnlag, gjør ikke tonen vennligere. Dermed slipes sverdene på begge sider. I 2024 vil de aller fleste merke på lommeboka at vi er på vei inn i ei ny tid der man ikke uten videre kan inkludere ny snøscooter i kommende sesong.

Hvis vi ser tilbake på perioden fra 2013 og frem til i dag, har fiskerne gjennomgått betydelige endringer. De har fra år til år opplevd bedre tider med økte kvoter, gunstig valutakurs og en global etterspørsel etter norsk sjømat som har drevet prisene oppover kontinuerlig. Dette har ført til en periode med enorme investering i nye fiskefartøy, nytt utstyr og teknologi, samtidig som inntektene har ligget langt over gjennomsnittet.

En kort titt på ligningstallene langs kysten vitner ikke akkurat om fattigdom blant fiskerne.

Selv i 2023 vil mange notere seg for eventyrlige inntekter både for seg selv og mannskapet. Men nå, med ytterligere nedgang i kvoter i 2024, er det som om en bølge av panikk er i ferd med å spre seg. En tøff kamp ligger foran, og det er ingen tvil om at mange vil slite som følge av høyere rentekostnader, et avgiftsnivå som har gått rett opp og et generelt høyere levekostnivå.

Derfor hersker det ingen tvil om at tidene som kommer blir mer krevende. Enkelte grupper er ekstra utsatt, spesielt de som har satset stort på åpen gruppe. For dem som solgte kvotene sine til høye priser da markedet var gunstig, kommer nå regningen for den beslutningen. Det kan bli smertefull.

Men før vi slår hodet i steinen kan det være verdt å låne øret til fisker Jimmy Tøllefsen fra Husøya. Han har en realistisk tilnærming på situasjonen. Tøllefsen antar at 2023 blir det siste glansåret i en serie med vellykkede sesonger der livet som fisker har vært behagelig. På snurrevadbåten «Hallvardson» som han driver, har mannskapet i år opplevd en av sine mest lønnsome perioder, med inntekter langt over millionen.

Nå er det slutt. Senjafiskeren ser likevel ingen grunn til å gå i knestående, men forbereder seg i stedet til mer normale tider i fiskerinæringen. Han frykter på ingen måter hverken for jobb eller hjem, men forventer å måtte jobbe hardere for å oppnå en akseptabel inntekt fra fiskebåten. Med andre ord slik fiskaryrket har vært for det meste — om man ser bort fra de siste årene.

Dette blir rett nok bare en fattig trøst, men likevel verdt å notere seg bak øret. Til tross for den kommende nedgangen i kvotene med der på følgende uro, er det viktig å huske at dette på ingen måter er slutten. Det er snarere begynnelsen på en fase der innsats og tilpasningsevne vil spille en viktigere rolle.

Forventningene om at hammeren skal falle og sette en stopper for det meste, er overdrevne. Det vil fortsatt være gode muligheter til å tilpasse en ny hverdag, selv om det nok kan bli ei stund til tider der det stort sett bare er å komme seg utenfor moloen og nærmest være garantert et solid dagsverk. Det har aldri vært normalen i fiskaryrket. Heller ikke at man — som veldig mange faktisk har opplevd på Finnmarkskysten — har kunne hente inn hele kongekrabbekvoten på to-tre sjøvær.

Den tiden er definitivt forbi, men fortsatt vil fiskerinæringen sørge for lys i husan også de kommende årene. Det bør det ikke være noen tvil om — selv om den tiltagende temperaturen i debattene kan tyde på det motsatte.

Debatten er likevel viktig. Også de harde ordene som faller. Det er viktig å få ristet av seg litt frustrasjon på veien. Så at noen tar fram storslegga skal vi selvsagt tåle. Det hører hjemme i fiskerinæringen. Men det er langt der fra til kroken på døra — selv om enkelte allerede har etterlyst hammeren fra Edvard.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her