Et par minutters arbeid er alt som skal til for å kunne gi andre mennesker et bedre liv eller bidra til at de overlever. Så hvorfor gjør ikke flere det?

Historiene er mange. Historiene om mennesker som får leve videre fordi noen ukjente brukte noen minutter på å fortelle sine nærmeste at de er organdonorer.

For organdonasjon redder liv – og det endrer liv. I Norge går det til enhver tid mellom 400 og 600 mennesker i håp om at de snart skal få transplantert inn et nytt organ. Barn, ungdom og voksne som venter på at det skal dukke opp en mulighet — en match — før det er for sent.

Dessverre er det en kjensgjerning at et titalls pasienter hvert år dør mens de står på en slik venteliste. Andre blir for dårlige til å kunne motta tilbud om nytt organ mens de venter.

Det er meningsløst.

I Danmark debatteres nå reglene for organdonasjon. Nylig foreslo den danske regjeringen å snu helt om på reglene, slik at alle dansker automatisk skal bli organdonorer så snart de fyller 18 år. I stedet for å ta et valg om å være organdonor, må man altså ta et aktivt valg om at man ikke vil være det.

Begrunnelsen for en slik endring er nettopp at for mange dansker dør i påvente av organtransplantasjon. Hensikten er god, man ønsker å øke antall donorer og sørge for flere livreddende transplantasjoner, men forslaget er likevel høyst tvilsomt. Man kan spørre seg med hvilken rett myndighetene tilriver seg retten til automatisk og bokstavelig «forsyne seg» av sine innbyggere. Forslaget er da heller ikke i tråd med Det etiske råds anbefalinger i Danmark.

Muligens vil den danske regjeringen først og fremst starte en bevisstgjørende debatt om organdonasjon, gjennom å vekke hver enkelt innbygger og få dem til å ta stilling. Så om ikke realitetene i forslaget bør hilses velkommen i Norge, bør debatten det.

Faktisk er ikke lovverket her til lands så veldig ulikt det kontroversielle danske forslaget. I 2015 fikk vi en ny transplantasjonslov som åpner for såkalt «presumert samtykke»: Hvis man dør av hjerneskade på et av landets 28 donorsykehus uten å ha gjort sitt standpunkt kjent, kan sykehuset likevel gjennomføre organdonasjon — med et par helt vesentlige forutsetninger: at ingenting tyder på at avdøde var imot slik donasjon, og at avdødes pårørende samtykker til det.

Men ifølge Stiftelsen organdonasjon har en tredjedel av alle som sier ja til organdonasjon, ikke gjort valget sitt kjent for sine nærmeste. Det er et problem. I tillegg kommer de mange som ikke har tenkt over problemstillingen i det hele tatt, og som altså i praksis overlater til sine sørgende pårørende å avgjøre om ens organer skal doneres bort eller ei dersom det viser seg medisinsk mulig.

Derfor er det så viktig å ta stilling til spørsmålet mens man ennå lever. Kommer man til at organdonasjon er en god tanke, så bør man dokumentere sitt standpunkt både gjennom å fylle ut et donorkort og å informere sine nærmeste om sitt standpunkt. Det samme gjelder om man, for meg uvisst av hvilken grunn, ikke ønsker organdonasjon – informer om beslutningen.

Mange er nok i tvil. Da kan man jo spørre seg om man selv ville tatt imot organer om man brått fikk et slikt behov. Sjansen for at man vil trenge et nytt livreddende organ er faktisk tre ganger større enn at man ender opp med å donere. Og hvordan ville man stilt seg til donasjon fra ukjente, avdøde givere om noen av ens nærmeste trengte et nytt hjerte, lunger, lever, nyrer, bukspyttkjertel eller tarm for å overleve en dødelig sykdom eller leve et langt bedre liv?

Det er ikke nødvendigvis enkelt å snakke om hva som skal skje når man dør, det har jeg full forståelse for, men det er like fullt avgjørende å gjøre det. Én donor kan i teorien redde hele syv menneskeliv. De siste årene har mellom 300 og 400 pasienter hvert år fått et nytt organ fra avdøde donorer i Norge.

Selv er jeg kommet til at dersom deler av kroppen min kan redde andres liv etter at jeg er død, så er ingenting bedre. Mine nærmeste vet at jeg sier ja til organdonasjon, og i kjernejournalen hos Helsenorge ligger det et utfylt digitalt donorkort. Det siste tok meg litt under to minutter.

Gjør det du også.

Vil du bidra med din mening? Send debattinnlegg på epost her